Etter over 30 som misjonsprest blant samene i Øst-Finnmark flyttet Ludvig Christian Paus i mai 1741 sørover med sin kone. De må ha vært godt vant til et kjølig klima, men oppholdet sørpå ble likevel svært krevende. De visste ikke at de skulle rammes av en av de verste klimakrisene i tidlig nytid.
I sitt nye hjemsted, Eidsberg i Østfold, fant han en “ruineret Præstegaard” og et sogn i en elendig forfatning. Paus beretter at det var sult og elendighet overalt. Antall døde i sognet var nær tilstanden under en pest og i Østfold var somrene 1741 og 1742 var like kald som vintre, skriver han i sin rapport til det danske kanselliet i 1743.
Alvorlige kriseår i 1740-årene
På starten av 1740-årene var det krisetilstand landet over. Utbredt avlingssvikt, hungersnød og epidemier førte til en drastisk økning i dødelighet. Prester og statlige tjenestemenn rapporterte om kalde nordlige vinder, ustabilt vær og sommerfrost som var katastrofal for et svært kornavhengig samfunn.
Men dette var hverken den første eller siste gangen med liknende kriser. Skriftlige kilder rapporterer om uår og dårlig vær på begynnelsen av 1630-tallet, 1640-tallet, 1680-tallet, slutten av 1690-tallet, begynnelsen av 1770-tallet, 1780-tallet og under den såkalte «barkebrødtiden» 1807-1814.
En metode som gir økt kunnskap om klima
Systematiske værobservasjoner kom for alvor i gang først på slutten av 1800-tallet. Når klimahistorikere og klimatologer jobber med å rekonstruere klimaet lenger tilbake i tid så er vi derfor avhengige av indirekte kilder, kjent som proksydata. Dette kan være værobservasjoner i historiske kilder, som dagbøker og journaler, eller også naturvitenskapelige analyser.
Klimaforhold setter mange spor i det vi kaller naturlige arkiver som hav- eller innsjøsedimenter, myrer, iskjerner og i trærnes årringer. Det er når vi kombinerer ulike typer historiske og naturlige proksydata at vi får de beste resultatene.
En av de viktigste kildekategoriene er trærnes årringer. Mange av oss har sett årringer på trestubber og kanskje til og med telt antall ringer for å finne ut hvor gammelt et tre er. Samme metode er brukt i dendrokronologi – analysen av årringer for å bestemme alderen på et tremateriale.
Det er ikke bare ringer fra trær i skogen som kan telles. Alle gjenstander av tre, som møbler, instrumenter, skip, kirker og hus kan dateres ved hjelp av dendrokronologi. Det er variasjonen i bredden på årringene i gjenstandene som gjør det mulig å bestemme hogståret på tømmeret som er brukt. Dette gjør dendrokronologi til et spesielt nyttig verktøy når vi skal rekonstruere årlige variasjoner i fortidens klima.
Hvor kommer klimaet inn?
Været setter spor i trærnes årringer. I år hvor klimaforholdene er gunstige (i Norge betyr dette stort sett varme somre) vil treet få en bred ring sammenlignet med år hvor klimaforholdene er ugunstige, og ringene er smale.
Vekstmønsteret skaper en "strekkode" eller et mønster som lar oss forstå ikke bare hvor gammelt et tre er, men også forstå klimaforholdene fra år til år som treet vokste i. Trær som vokser i samme område under like klimatiske forhold vil ha sammenliknbare "strekkoder" eller mønstre.
Ikke bare å telle årringer
Tykkelsen av trærnes årringer er imidlertid ikke eksakte reproduksjoner av tidligere tiders klima. Flere faktorer må vurderes og vi kan ikke bare anta et varmt klima ved å peke på en bred ring på et tre (eller et kaldt klima ved å peke på en smal ring).
For å rekonstruere tidligere tiders klima må en se på mange trær og en må også se etter trær som er spesielt følsomme for klima. De best egnede trærne finner vi vanligvis tett oppunder tregrensen, hvor skiftende værforhold har spesielt mye å si for trærnes vekstvilkår fra det ene året til det andre. På denne måten sikrer vi oss at årringsvariasjonene i hovedsak er påvirket av lokale temperaturer, og i mindre grad menneskelige faktorer som hogst eller drenering.
Årringanalyser kan dermed brukes for å rekonstruere klimaet i fortiden, men det kreves et stort datagrunnlag for å få pålitelige resultater. Individuelle forskjeller mellom trærne kan skape store avvik i analysen hvis datagrunnlaget er for lite. En sterk årringskronologi krever i tillegg lange overlappende sekvenser mellom trærne, noe som blir vanskeligere jo lenger tilbake i tid man kommer og kildematerialet blir mindre.
Flere kilder gir bedre svar
Årringanalyse gjør det mulig å identifisere kortvarige klimaendringer og samtidig se større endringer over tid. Når man ser en årringkronologi opp mot flere klimadata og skriftlige kilder, har man gode verktøy for å forstå tidligere tiders klima og hvordan ekstremvær påvirket samfunnet. Et eksempel på en sammenheng mellom klima og samfunnskrise kan sees tidlig i 1740-årene.
Krisetid
I 1743 iverksatte myndighetene en systematisk kartlegging av Danmark-Norge. Hensikten var å få en omfattende oversikt over dagligliv, økonomi, landskap og naturressurser. Rapportene de fikk tilbake var preget av at landet sto midt i en krisetid. Embetsmenn og prester rapporterte om avlingssvikt, matmangel og epidemier, som førte til en markant befolkningsnedgang. Det var denne situasjonen som møtte Paus på Eidsberg i 1741, og som vi fortsatt finner spor av i trær over hele Norge i dag.
