En kollektivtradisjon
Drapet på det som skal ha vært Norges første svarte embetsmann har fanget manges oppmerksomhet og er blitt tolket som et utrykk for tidlig fremmedfrykt og rasisme. Men mye er uklart. Ikke minst om fortellingen er basert på en virkelig hendelse.
Saken er i senere tid blitt fremstilt som en viktig episode i norsk minoritetshistorie. Siden hendelsen ble allment kjent, har den med jevne mellomrom blitt omtalt i tidsskrift og bøker, og blitt skildret både som teater og tegneserie.
Historien er et typisk eksempel på det som kan kalles en kollektivtradisjon. Det er noe alle byer og bygder har: Kjente hendelser som lever i folks minne: De gjenfortelles stadig og har etterhvert blitt omtalt i lokalhistorisk litteratur.
Kilden
Første gang drapet ble nevnt var i et lokalhistorisk manuskript om Kragerø skrevet på 1750-tallet av tollbetjenten Marcus Bærnholdt. Her står det først at han hadde sett et skiftebrev etter "en Morian navnlig Christian Hansen Ernst" fra 1695 og at han ble kalt postmester. Senere skriver Bærnholdt at Ernst ble stukket ned på gaten i Kragerø den 17. august og at han hadde kommet til byen sammen med toller James Wicker, en engelskmann.
Bærnholdt skrev dette seksti år etter drapet. Kilden Bærnholdt viser til er siden forsvunnet. Han har opplysninger som må komme fra andre kilder. Spørsmålet er derfor hvor mye av det han skriver som kan bekreftes av andre kilder.
Andre kilder
Bevarte kilder viser at en Christian Hansen fikk kongebrev på stillingen som veier, måler og vraker i Kragerø i 1687 og ble begravet der i august 1694. Men ingen kilde bruker navnet Ernst, eller sier noe om hans liv, etnisitet eller dødsmåte. Det er sikkert at han ikke var postmester. Det var det engelskmannen, tolleren James Wicker som var.
Det er likevel ingen grunn til å tro at Bærnholdt fant opp historien. Det er mulig at Ernst arbeidet for Wicker og ble kalt postmester på folkemunne.
Tradisjonene utvikler seg
I Kragerø har det i senere tid eksistert muntlige tradisjoner om negerpostmesteren og hans angivelig voldelige død. De har den samme grunnhistorien som Bærnholdt, blant annet gjentas feilen at han var postmester.
I tillegg er det lagt til detaljer som at han ble myrdet av en lokal mann på grunn av sin hudfarge, og at han la seg etter lokale kvinner. En tradisjon utpeker Grunde Barland fra Sannidal som morder og forteller detaljert om Barlands flukt etter udåden.
Tradisjonene har det til felles at de alle først er registrert etter at historien om drapet ble vidt publisert i Norge, først av Ludvig Daae i Det gamle Christiania fra 1891 og så i 1916 av Haagen Krog Steffens i Kragerø bys Historie. Begge bygde på Bærnholdts manuskript.
Mye tyder på at kollektivtradisjonene er oppstått etter 1891, og at inspirasjonen til dem var Daae og Steffens fremstilling av saken som begynte å leve sitt eget liv.
Bruk av tradisjonene
I flere lokalhistoriske verk er Daae og Steffens fremstillinger brukt som kilder. De har spredd seg til bøker og så til lokalsamfunnet og blitt stående som en udiskutabel sannhet. En faghistoriker som stilte spørsmål ved fortellingen om "negerpostmesteren", ble anklaget av en lokalhistoriker om at han «ubetydeliggjorde» arbeidet til amatørhistorikere. Ifølge lokalhistorikeren var faghistorikeren en Erasmus Montanus som sto aldeles hjelpeløs hvis historiens grunnfjell, de skriftlige kilder fra samtiden, sviktet. Han mente at lokale tradisjoner kunne gi innsikter faghistorien ikke kunne gi.
Historien om "negerpostmesteren" viser imidlertid at selv om tradisjoner ikke kan avvises som kilder, så er de, så lenge de ikke støttes av andre kilder eller er skrevet ned i tiden de omhandler, mindre fruktbare som kilder til reelle historiske hendelser. Selv om tradisjonen har en fascinerende fortelling er det flere usikre forhold. Etter en kritisk vurdering av kildene kan vi anta at en farget mann jobbet i Kragerø som veier, måler og vraker fra 1687, og at han ble begravet i 1694. Vi vet derimot ikke hvordan eller hvorfor han døde.