De meksikanske småkrypene var kochenillelus som ble brukt som fargestoff, blant annet til farging av tekstiler. Avhengig av antall fargebad og hva du gjorde med de små lusene fikk du en rød/rosa/lilla-farge som har vært ganske så ettertraktet opp gjennom historien.
Et fargerikt hundreår
Kochenille var svært kostbart, men det ble også innført andre og billigere fargestoffer. I tollistene, som er lister over varer som ble ført inn og ut av Norges havner, ser vi at importen av fargestoff økte gjennom 1700-tallet. Særlig i siste halvdel ser det ut som det må ha skjedd en fargeeksplosjon.
Om vi ser nærmere på tallene i tollistene kommer økningen i importerte fargestoffer tydelig fram: I 1731 kom det under 1000 kg fargestoffer til Christiania. 25 år senere, i 1756, var det økt til over 12 000 kg, i 1794 til over 22 000 kg.
I 1794 utgjorde verdien av fargestoffene så mye som 4,5 prosent av verdien av Christianias totale import. Også i Bergen og Trondheim var trenden mye den samme, mens i mindre havnebyer var det noe mindre, og ofte litt mindre eksklusive fargestoff som ble innført
Flere farger
Antallet farger økte også. I 1731 var det bare fem farger som ble brakt inn til havnene i Christiania og Drammen. I 1756 hadde det økt til 26 farger, og innførselen holdt seg på det nivået i 1786 og 1794.
De mest populære fargene i 1731 var brunrødt og rødt. I 1756 var det hvitt og rødt og også en del blått det var mest av. Disse ser også ut til å ha vært populære i siste halvdel av 1700-tallet, i tillegg til gult, grønt og rosa som også kom til.
Røde uniformer for å rekruttere flere soldater
Farger kunne ha praktisk betydning. Kommandanten ved Fredriksvern verft som hadde lagt merke til at norske bondegutter var glade i det røde, foreslo i 1750 at det ble laget røde uniformer til de utskrevne sjøsoldatene. Han håpet at det skulle hjelpe på rekrutteringen.
Farger for de velstående
De importerte fargestoffene var ikke noe alle hadde råd til. De dyreste, slik som kochenillen, kostet omlag åtte riksdaler per kg på 1780–90-tallet i Christiania.
Det svarte til noe over én månedslønn for en gruvearbeider. For å farge et halvt kg ullgarn, trengtes ca. 30 gram kochenille, noe som kostet omtrent en kvart riksdaler. De andre utenlandske fargene, for eksempel indigo, var billigere og lå på mellom to og fire riksdaler per kg.
De utenlandske fargene må vi anta var forbeholdt penklær, og ellers slikt tøy som de mest velstående brukte. Hverdagsklær, slikt man brukte til arbeid, var ufarget, eller farget med norske plantefarger.
Importen av fargestoffene forteller om globalisering
Innførselen av de nye fargestoffene er et av de tydeligste tegnene på at verden ble knyttet stadig tettere sammen gjennom 1700-tallet. Mange av fargene som kom til Norge, hadde eksotiske og fjerne opphav. Kochenille fra Mexico er allerede nevnt. Brasiltre, som gir en rosa/korall-farge, er et annet eksempel. Dette var finmalt trevirke eller spon fra et brasiliansk treslag. Indigo kom fra India. Campecheholt (på norsk blåtre), som gav en lillafarge, var også fra Sør-Amerika. Ingenting av dette ble produsert i Europa. Det ble handlet på tvers av fjerne hav og mellom mennesker med veldig ulike kulturer.
Veien var ofte lang fra opprinnelsesstedet til den endelige forbrukeren i Christiania på 1790-tallet. Norge hadde lite eller ingen direkte kontakt med Sør-Amerika eller Asia der mange av de mest eksotiske fargene kom fra. Fargene kom derfor til Norge gjennom de globale handelsnettverkene som vokste frem gjennom 1700-tallet. At det var på siste halvdel av 1700-tallet at fargeimporten fra fjerne steder tok av i Norge, tyder på at det var da landet for alvor ble knyttet til den globale handelen.