Fargeeksplosjonen på 1700-tallet

I 1794 kom det noe over 20 millioner meksikanske småkryp til Christiania. De farget, bokstavelig talt, byen rød.

De meksikanske småkrypene var kochenillelus som ble brukt som fargestoff, blant annet til farging av tekstiler. Avhengig av antall fargebad og hva du gjorde med de små lusene fikk du en rød/rosa/lilla-farge som har vært ganske så ettertraktet opp gjennom historien.

Et fargerikt hundreår

Kochenille var svært kostbart, men det ble også innført andre og billigere fargestoffer. I tollistene, som er lister over varer som ble ført inn og ut av Norges havner, ser vi at importen av fargestoff økte gjennom 1700-tallet. Særlig i siste halvdel ser det ut som det må ha skjedd en fargeeksplosjon.

Fargefoto av tegning En mann i rødfargede knebukser og kjortel samt med barbert hode foruten noe som kan minne om en munkekrans rundt hårfestet, børster små biller av en stor kaktus med et lite børstelignende redskap. Under tegningen står det skrevet beskrivelser av hva vi sier på spansk.
Bare sølv slo kochenillelusen i lønnsomhet som eksportvare for den spanske kolonimakten i Sør-Amerika. På bestilling fra Ny-Spanias visekonge, laget den meksikanske presten og vitenskapsmannen José Antonio de Alzate y Ramírez (1737–1799) en rekke naturvitenskapelige plansjer som beskrev lusens kjennetegn, hvordan man kunne høste den og hvordan gjøre nytte av den som fargemiddel i 1777. Under Fig. 1. kan vi lese: "Indianeren sanker kochenille med en hjortehale". Foto: Maria Jesús Fortes Alén/Museo de Pontevedra

Om vi ser nærmere på tallene i tollistene kommer økningen i importerte fargestoffer tydelig fram: I 1731 kom det under 1000 kg fargestoffer til Christiania. 25 år senere, i 1756, var det økt til over 12 000 kg, i 1794 til over 22 000 kg.

I 1794 utgjorde verdien av fargestoffene så mye som 4,5 prosent av verdien av Christianias totale import. Også i Bergen og Trondheim var trenden mye den samme, mens i mindre havnebyer var det noe mindre, og ofte litt mindre eksklusive fargestoff som ble innført

Flere farger

Antallet farger økte også. I 1731 var det bare fem farger som ble brakt inn til havnene i Christiania og Drammen. I 1756 hadde det økt til 26 farger, og innførselen holdt seg på det nivået i 1786 og 1794.

De mest populære fargene i 1731 var brunrødt og rødt. I 1756 var det hvitt og rødt og også en del blått det var mest av. Disse ser også ut til å ha vært populære i siste halvdel av 1700-tallet, i tillegg til gult, grønt og rosa som også kom til.

Røde uniformer for å rekruttere flere soldater

Farger kunne ha praktisk betydning. Kommandanten ved Fredriksvern verft som hadde lagt merke til at norske bondegutter var glade i det røde, foreslo i 1750 at det ble laget røde uniformer til de utskrevne sjøsoldatene. Han håpet at det skulle hjelpe på rekrutteringen.

Farge foto av teikning  av to soldatar. To menn i kvite knestrømper, raude bukser, raude kjolejakkar, raude vestar og store svarte hattar. Begge har sabel i belte rundt livet.
I 1713 fastslo kong Frederik. 4 at uniformskjolene i samtlige av hærens regimenter skulle være røde. Her ser vi to soldater i Det andre trondheimske regiment i uniformsmodeller fra ca. 1715 preget av sterke rødfarger. Det var imidlertid forskjell på folk. De utskrevne sjøsoldatene fikk uniformer først på 1800-tallet, og måtte inntil da stort sett stille i eget tøy. Foto: Forsvarsmuseet

Farger for de velstående

De importerte fargestoffene var ikke noe alle hadde råd til. De dyreste, slik som kochenillen, kostet omlag åtte riksdaler per kg på 1780–90-tallet i Christiania.

Det svarte til noe over én månedslønn for en gruvearbeider. For å farge et halvt kg ullgarn, trengtes ca. 30 gram kochenille, noe som kostet omtrent en kvart riksdaler. De andre utenlandske fargene, for eksempel indigo, var billigere og lå på mellom to og fire riksdaler per kg.

De utenlandske fargene må vi anta var forbeholdt penklær, og ellers slikt tøy som de mest velstående brukte. Hverdagsklær, slikt man brukte til arbeid, var ufarget, eller farget med norske plantefarger.

Fargefoto av fargesterkt broderi av blomar, blad og snirklete greiner. Broderiet er gjort på ei damaskvevd stoff som er vevd slik at stoffet har skuggesjatteringar som liknar blomar og blader.
Fargesterkt broderi datert til ca. 1730–1770. De sterkt fargede silketrådende og silkedamasken broderiet er lagt på, vitner om import av varer fra en stadig mer globalisert verden. Foto: Kunstmuseet/CC BY-SA

Importen av fargestoffene forteller om globalisering

Innførselen av de nye fargestoffene er et av de tydeligste tegnene på at verden ble knyttet stadig tettere sammen gjennom 1700-tallet. Mange av fargene som kom til Norge, hadde eksotiske og fjerne opphav. Kochenille fra Mexico er allerede nevnt. Brasiltre, som gir en rosa/korall-farge, er et annet eksempel. Dette var finmalt trevirke eller spon fra et brasiliansk treslag. Indigo kom fra India. Campecheholt (på norsk blåtre), som gav en lillafarge, var også fra Sør-Amerika. Ingenting av dette ble produsert i Europa. Det ble handlet på tvers av fjerne hav og mellom mennesker med veldig ulike kulturer.

Veien var ofte lang fra opprinnelsesstedet til den endelige forbrukeren i Christiania på 1790-tallet. Norge hadde lite eller ingen direkte kontakt med Sør-Amerika eller Asia der mange av de mest eksotiske fargene kom fra. Fargene kom derfor til Norge gjennom de globale handelsnettverkene som vokste frem gjennom 1700-tallet. At det var på siste halvdel av 1700-tallet at fargeimporten fra fjerne steder tok av i Norge, tyder på at det var da landet for alvor ble knyttet til den globale handelen.

Emneord: Økonomi og teknologi, Sosiale forhold Av Ragnhild Hutchison
Publisert 31. mars 2017 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 20:30