I 1736 kom en viktig reform: innføringen av konfirmasjonen. Konfirmasjonen var ikke i seg selv noen stor nyhet; loven fra 1687 slo klart fast at unge mennesker ikke skulle motta nattverden dersom ikke presten hadde forvisset seg om at de hadde fått sin barnelærdom.
Denne barnelærdommen ville de da typisk ha ervervet seg gjennom prestens og klokkerens egen undervisning.
Den personlige omvendelse
Konfirmasjonen, nattverden som den rituelle bekreftelsen av dåpspakten, var i og for seg en slags implisitt ordning allerede. Men med pietismen fikk den en ny mening: Mer enn noen annen kirkelig handling ble nattverden det som symboliserte det opplevde, individuelle forholdet til Gud.
Den første nattverden ble slik en markering av selve den personlige omvendelsen, nøkkelbegivenheten i det kristne menneskets livshistorie.
Fra barnelærdom til allmueskole
Konfirmasjonens nye betydning gjorde forberedelsen langt viktigere enn før. Og i konfirmasjonsforordningens paragraf 2 het det at ingen barn skulle antas til konfirmasjon før de hadde gått på skolen og skaffet seg den nødvendige kunnskap om kristendommen. Der det ikke fantes skoler, skulle prest og klokker fremdeles stå for undervisningen, men likevel innebar denne forordningen at det ble stilt et helt allment krav om skolegang.
Den ble da også fulgt opp av nye forordninger om innføring av en norsk allmueskole i 1739 og 1741. Som Ståle Dyrvik har framhevet, er dette «en av de sentrale begivenheter i norsk historie på 1700-tallet».