Norges fredsbevarende styrke i Libanon, 1978–1998

Borgerkrig i Libanon og israelsk invasjon

I 1975 begynte en svært ødeleggende borgerkrig i Libanon som bidro til at landet falt fra hverandre. Libanesiske myndigheter mistet kontroll over eget territorium, og ulike grupperinger, noen støttet av Syria og Israel, sloss på libanesisk jord. 

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) fikk utbredt kontroll over Sør-Libanon. PLO angrep Israel fra Sør-Libanon, og 15. mars 1978 invaderte Israel Sør-Libanon etter et terrorangrep i Israel. 

Som en følge av invasjonen opprettet FNs Sikkerhetsråd en fredsbevarende militærstyrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL). Oppdraget til styrken var å overvåke israelsk tilbaketrekning, opprette fred og sikkerhet og assistere libanesiske myndigheter i å gjenopprette suverenitet over eget landområde. 
 

FNs særstilling i norsk utenrikspolitikk

Umiddelbart stilte norske myndigheter seg positive til å bidra til FN-styrken. Det var aldri et spørsmål om, men bare med hva og hvordan, Norge skulle delta. Dette bygget på FNs særstilling i norsk politikk. For norske myndigheter var det viktig å opprettholde FN som et kollektivt sikkerhetssystem. Et militært bidrag fra Norge kunne bidra til å stabilisere en farlig situasjon som potensielt kunne utvikle seg og spre seg til andre deler av regionen. Samtidig styrket dette Norges anseelse internasjonalt. 

Tidligere, i 1956 og 1960, hadde Norge gitt raske positive svar om å delta med militære styrker til henholdsvis FN-styrken i Egypt og Kongo. I 1964 hadde norske myndigheter opprettet en FN-beredskapsstyrke for enklere å stille militære styrker til FN-tjeneste. Norges engasjement i Libanon var den første praktiske prøven for beredskapsstyrken. Det var dermed allerede etablert presedens for norske myndigheter å hurtig stille med militære styrker til FN-tjeneste.

22. mars ga norske myndigheter den formelle tilslutningen om å bidra til UNIFIL, men i praksis var avgjørelsen tatt et par dager i forveien. 7. april ble det norske bidraget utvidet, og Norge sendte en infanteribataljon, et sanitetskompani, et verkstedkompani, en helikopterving og en del av UNIFILs mobile reaksjonsstyrke til Libanon. 

I løpet av Norges deltakelse i UNIFIL mellom 1978 og 1998 deltok i overkant av 20 000 norske soldater. Dette gjør bidraget til det lengste norske internasjonale militære engasjementet i nyere tid og den operasjonen med nest størst antall deltakere, kun overgått av Tysklandsbrigaden. Tjueen norske soldater mistet livet mens de tjenestegjorde i UNIFIL. Flertallet døde i ulykker, mens åtte døde av stridsrelaterte handlinger. I 1988 ble Nobels fredspris tildelt «FNs fredsbevarende styrker», inkludert UNIFIL, for deres innsats for å forhindre væpnet konflikt og skape muligheter for forhandlinger. 

Oppdraget kan ikke gjennomføres, UNIFIL fortsetter likevel

Situasjonen i Libanon var komplisert. Da Israel trakk seg tilbake i 1978 overlot de ikke alle posisjonene til FN. Nærmest grensa til Israel ble deler av området FN-styrken hadde ansvaret for overgitt til «Sør-Libanons armé» (SLA), ledet av Saad Haddad. Denne gruppa var alliert med Israel, og mottok støtte i form av våpen og penger. Etter UNIFILs innsettelse fortsatte de militære sammentreffene mellom SLA og PLO. Ved å holde oversikt fra observasjonsposter, 
kontrollere veitrafikk og patruljere til fots og med kjøretøy skulle FN-soldatene overvåke og hindre militære grupper å ta seg igjennom ansvarsområdet. UNIFIL og norske soldater kom i kamp og ble beskutt av begge grupperingene, både da de havnet i kryssilden og da de ble angrepet direkte.

Norske myndigheter ble fort klar over at UNIFIL ikke hadde mulighet til å gjennomføre hele sitt oppdrag på grunn av sikkerhetssituasjonen og at Israel ikke overlot området til FN. Likevel vurderte ikke myndighetene å trekke ut den norske UNIFIL-styrken. 

For det første betraktet norske myndigheter at styrken hadde en stabiliserende effekt i Libanon, og i Midtøsten. Ved å bidra til å opprettholde en viss stabilitet i Midtøsten anså norske myndigheter at de bidro til å unngå at supermaktene i større grad ble dratt inn i konflikten. 

For det andre ønsket ikke norske myndigheter å sette FN i en vanskelig situasjon. En eventuell ensidig norsk uttrekning ville gjøre det vanskelig for FN å finne erstatninger for norske enheter, og kunne anses som et tap for FNs evne til fredsbevaring. Dermed overlot norske myndigheter beslutningen om en eventuell uttrekning til FNs sikkerhetsråd.

Til slutt fryktet norske myndigheter at en eventuell uttrykning kunne føre til internasjonale reaksjoner, spesielt siden Norge satt i sikkerhetsrådet i perioden 1979–1980. I rådet var det viktig for Norge å vise NATO-lojalitet, spesielt overfor USA som støttet opprettholdelsen av UNIFIL. 
 

Radikalt endret situasjon – Ny israelsk invasjon 1982

I 1982 invaderte Israel Libanon på nytt. Påskuddet for invasjonen var et mislykket attentat i London på Israels ambassadør til Storbritannia. Attentatet ble utført av den palestinske gruppen til Abu Nidal, en av PLO-leder Yassir Arafats bitreste fiender. Israels uttalte mål var å opprette en såkalt sikkerhetssone på libanesisk side av grensen for å trygge det nordlige Israel. Israel rykket derimot helt opp til Beirut for å drive PLO ut av landet, selv om det var PLO-lederens argeste fiende som ga påskuddet for invasjonen. Dermed havnet hele UNIFILs ansvarsområde bak israelske linjer, frem til Israel formelt, men ikke reelt, trakk seg ut av Libanon i 1985. Ved uttrekningen opprettet Israel en sikkerhetssone kontrollert av SLA. 

Den israelske invasjonen skapte økt press på den humanitære situasjonen i Sør-Libanon. UNIFIL fikk dermed i oppdrag å «utvide beskyttelsen og den humanitære assistansen til befolkningen i området». I tillegg til de tidligere nevnte argumentene ble dette oppdraget vektlagt av norske myndigheter og soldater som et argument for å opprettholde det norske bidraget til UNIFIL. Videre ønsket ikke norske myndigheter å gjøre noe som kunne forstyrre den politiske stabiliteten i området eller vise mistro til FN.

Norske sympatier for krigens parter

Fra opprettelsen av staten Israel var norsk midtøstenpolitikk preget av sympati for Israel. Skyldfølelse for jødenes behandling under andre verdenskrig og beundring for israelernes kamp mot nabostatene var blant de tidlige driverne av sympatien. Videre så norsk arbeiderbevegelse et sosialdemokrati under utvikling og for norske kristne ble Israel en oppfyllelse av gammeltestamentlige profetier. Dette dannet et grunnlag for en svært ensidig norsk Midtøsten-politikk fra 1948 til langt inn i 1970-tallet, og preget norske soldaters holdninger til partene i Midtøsten da de ble sendt til Libanon. 

Deltakelsen i UNIFIL gjorde at i overkant av 20 000 nordmenn fikk førstehåndserfaring med Midtøsten og Palestina-konflikten. Norske diplomater, politikere og medier fulgte med på de norske soldatene og situasjonen i Libanon, noe som førte til at større deler av det norske samfunnet ble eksponert for ulike parter i Sør-Libanon. 
 

I en undersøkelse av holdningene til de norske soldatene kom det frem at nordmennene til å begynne med hadde størst sympati for Israel. Det antas at soldatene også hadde høyere forventninger til israelerne og deres allierte. Disse forventingene kolliderte med nordmennenes opplevelser i felt. Israelerne og SLA skapte store og alvorlige problemer for de norske soldatene gjennom trakassering, brutte avtaler, fabrikkerte propagandahistorier og beskytning. 

En praktisk konsekvens av nordmennenes tilstedeværelse var at de måtte forholde seg til og hadde direkte kontakt med PLO, palestinere og deres situasjon. På et storpolitisk nivå førte UNIFIL til at Norge snakket både med Israel og PLO, noe som dannet bakteppet for Norges rolle i fredsprosessen som kulminerte i Oslo-avtalen. Selv om sympatien for Israel gikk ned, gikk ikke støtten til PLO tilsvarende opp. Nordmennene hadde antagelig ikke like høye forventinger til palestinerne, men ved avreise hadde soldatenes syn på de to partene blitt mer sidestilt. 

Selv om det skjedde en holdningsendring for nordmennene som deltok i UNIFIL-styrken er det vanskelig å isolere og fastslå i hvilken grad Norges deltakelse i styrken påvirket det resterende norske samfunnet. Det kan antas at soldatene til en viss grad delte noen opplevelser med familie, venner og kolleger. Dette, og pressens dekning av de norske soldatene, kan ha påvirket noe av storsamfunnets holdninger til Midtøsten. Norsk deltakelse i UNIFIL kan anses som en ikke ubetydelig faktor for norsk holdningsendring til Midtøsten-konflikten. 

Norsk uttrekning

Utover 1990-tallet deltok Norge også på Balkan, hvor del-republikkene i det tidligere Jugoslavia var i væpnet konflikt med hverandre. Rekrutteringsutfordringer gjorde det vanskelig å opprettholde begge bidragene og var den avgjørende faktoren som førte til at Norge trakk mesteparten av soldatene ut fra FN-oppdraget i Libanon i 1998. Videre betraktet norske myndigheter det som lettere å finne en nasjon som kunne erstatte de norske styrkene i Libanon. Forsvarsdepartementet anså at norske styrker kunne oppnå mer i NATO-oppdraget på Balkan, og Norges allierte la atskillig større politisk og militær vekt på Norges innsats her (på Balkan). Oppdraget ga også mulighet for verdifull militær trening og samvirke med allierte- og nordiske land.