Nære bånd til Israel
Fra opprettelsen av staten Israel i 1948 til langt ut på 1970-tallet, var det stor entusiasme for Israel i de store politiske partiene i Norge. Mellom Arbeiderpartiet og de sosialdemokratiske partiene i Israel var det spesielt nære bånd.
Også i Høyre var flertallet av stortingspolitikerne forkjempere for den jødiske staten. Høyre-mannen Paul Thyness var blant stifterne av organisasjonen «Israels venner på Stortinget» i 1974, og flertallet av Høyre-representantene var medlemmer.
Bevegelse i holdninger
Samtidig var det på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet stor bevegelse i mange Høyre-politikeres holdninger til den pågående konflikten. Den nye holdningen var mer kritisk til Israels politikk og viste større forståelse for palestinernes situasjon og krav om selvbestemmelse.
Større forståelse for palestinernes sak hadde allerede kommet til syne på 1960-tallet, først og fremst fra John Lyng, Borten-regjeringens utenriksminister.
Etter seksdagerskrigen i 1967 da Israel nedkjempet sine arabiske nabostater og tredoblet landområdene sine, sluttet Norge seg til FN-resolusjon 242. Resolusjonen fremhevet Israels rett til eksistens, ba om israelsk tilbaketrekking og en løsning på flyktningspørsmålet.
Allerede før resolusjonen ble vedtatt, uttalte Lyng at en løsning på konflikten måtte tilfredsstille palestinernes «krav og status», som viser at han anerkjente Palestina-spørsmålet som et politisk problem.
Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO)
Det var Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO) som virkelig brakte palestinernes politiske krav på dagsorden. Etter seksdagerskrigen hadde PLO innsett at de arabiske nabostatene ikke var i stand til å vinne tilbake de palestinske områdene, og at den måtte ta opp kampen selv. Under Yasir Arafats ledelse ble organisasjonen mer offensiv og la større vekt på væpnet kamp mot Israel.
PLOs bruk av terror som virkemiddel, samtidig som den nektet å anerkjenne Israels rett til eksistens gjorde at organisasjonen ble uglesett av mange norske politikere. Likevel kom flere politikere til en erkjennelse av at PLO var en essensiell aktør i fremtidige fredsforhandlinger.
Arbeiderpartiets anerkjennelse av PLO som representant for det palestinske folk, og beslutning om å utvide kontakten mellom dem, viste hvor langt de norske holdningene hadde beveget seg bort fra den tidligere ensidige Israel-støtten.
Kåre Willochs holdningsendring
I Høyre var det ingen som var villige til å anerkjenne PLO før organisasjonen anerkjente Israels rett til eksistens. Men Kåre Willochs holdninger var i endring. Han var tydelig i sitt forsvar for Israel, men støtten var likevel moderat. Han var for eksempel aldri medlem av Israels venner på Stortinget.
Etter at Stortingets utenrikskomite foretok en rundreise i Midtøsten i 1977, utviklet Kåre Willoch et mer aktivt standpunkt. Opplevelsene fra reisen førte til kritikk av Israels bosettinger på okkuperte områder, forsiktig åpning mot en palestinsk stat, og en erkjennelse av at PLO måtte spille en rolle i løsningen på konflikten.
Høyre i regjering
I 1981 ble Willoch statsminister for en ren Høyre-regjering. Israels invasjon av Libanon i juni 1982 var den første hendelsen som krevde regjeringens reaksjon. Regjeringen var raskt ute med å fordømme invasjonen. Da massakrene i flyktningleirene Sabra og Chatila ble kjent, var Willoch usedvanlig krass i sin fordømmelse av Israel.
Til tross for fordømmelsen av Israel forble Regjeringens og Høyres offisielle standpunkt uforandret. Israel hadde rett til å eksistere, og PLO måtte anerkjenne Israel for å kunne representere palestinerne i eventuelle fredsforhandlinger. Men under overflaten var det større bevegelse.
Det fremste eksempelet på dette var Unge Høyre-leder Sveinung Lundes besøk hos PLOs leder Yasir Arafat våren 1983. Selv om besøket ble møtt med fordømmelse fra en rekke ledende Høyre-politikere, var også mange positive til uformell dialog med PLO-lederen. Det kom heller ingen reaksjon eller fordømmelse fra partiledelsen, som var informert om reisen før den fant sted. Samtalediplomatiet ble dermed gitt en sjanse.
PLO-kontor i Oslo?
I juni 1983 ble Willoch-regjeringen utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig folkeparti. Da PLO i oktober 1984 ba om tillatelse til å opprette et informasjonskontor i Oslo, ble de nye holdningene i Høyre virkelig satt på prøve.
Til å begynne med uttalte regjeringen at den ikke hadde noen prinsipielle motforestillinger mot en PLO-representasjon i Oslo. Det var norsk politikk å gi frigjøringsorganisasjoner rett til å fremme sine saker.
Likevel, i januar 1985 kom konklusjonen, stikk i strid med de første signalene fra regjeringen. Representanten PLO hadde utpekt til å lede kontoret ble nektet oppholdstillatelse. Avslaget ble begrunnet med opplysninger om at PLO-kontorer i andre land hadde hatt kontakt med terrorister og medvirket til illegal innvandring, men det var tydelig at dette egentlig var en håndsrekning til KrF.
KrFs statsråder motsatte seg opprettelsen, som de nærmest anså som en anerkjennelse av PLO. Blant Senterpartiets og Høyres statsråder var begge syn gjeldende. I Willoch regjeringen anstrengte man seg derfor for å finne en gyldig begrunnelse for å si nei, og sikkerhetsopplysningene var det gyldige påskuddet regjeringen trengte.
Enighet i sikkerhetspolitikken trumfer alt
Avslaget viste to ting. For det første at Midtøsten-politikken ikke var en viktig utenrikspolitisk sak for Høyre. Selv om det hadde utviklet seg større forståelse for palestinernes sak, stakk ikke dette engasjementet så dypt. Det kom ingen store protester på avslaget innad i Høyre.
For det andre viste saken om PLO-kontoret at det viktigste var å bevare borgfreden og enighet i sikkerhetspolitikken.
Da Senterpartiet og KrF gikk inn i regjering, krevde Høyre at alle statsrådene måtte støtte linjen om lojalitet til NATO. I sentrumspartiene fantes det nemlig opposisjon mot NATOs atomvåpenstrategi.
Ettersom Willoch hadde fått med seg SP og KrF på den sikkerhetspolitiske linjen, var det taktisk nødvendig å blidgjøre regjeringspartnerne fra tid til annen. Og i spørsmålet om PLO-kontoret var det viktigst å la KrF føle at det var makt i de foldede hender.