I hundre år har bensinstasjonene fulgt bilisters behov og trender i den internasjonale oljeindustrien. De har primært solgt transportdrivstoff som bensin, diesel og gassolje. Endringsviljen har vært stor og stasjonene solgte etter hvert også tjenester, boller og andre varer til nordmenn langs veiene.
Den første stasjonen
Det amerikanske oljeselskapet Esso sto bak den første bensinstasjonen i Norge. Den kom i 1912 og lå midt på Tønsberg torg, et sted som i dag er en bilfri sone. Tønsberg var et knutepunkt for det store amerikanske oljeselskapet Esso på grunn av oljeraffineriet på Vallø i Tønsbergområdet hvor oljeprodukter fra USA ble fraktet inn.
Den gangen kontrollerte noen få, store internasjonale oljeselskaper alle deler av oljeindustrien, fra oljeleting og raffinering, til å drive bensinstasjoner. Esso, Shell, BP og Mobil var de mest fremtredende oljeselskapene i Norge helt frem til 1970-årene.
Bensinstasjonenes høydepunkt
I andre halvdel av 1900-tallet slo bilismen gjennom i Norge og markerte på mange måter at landet hadde blitt et moderne forbrukersamfunn med økende velstand og personlig frihet.
I takt med bilismen, økte antallet bensinstasjoner i Norge betydelig fra 1950-årene. De første stasjonene tilbød påfyll av drivstoff og servicehjelp til bilen. Fra 1960 kom flere kioskpregede bensinstasjoner som også solgte pølser, boller og brus.
Høydepunktet til bensinstasjonen målt i antall kom på denne tiden. I 1973 var det registrert en million personbiler i Norge og over 4000 bensinstasjoner i hele landet.
Nasjonal satsing
Da det ble gjort oljefunn på norsk sokkel, nasjonaliserte politikerne oljenæringen med hensikt om at rikdommene skulle komme nordmenn til gode.
Dessuten tydeliggjorde oljekrisen i 1974 behovet for et norsk oljeselskap, som kunne kontrollere alle ledd av industrien og slik kunne forhindre situasjoner med oljemangel og drivstoffrasjonering. Norske politikere anså det dermed som naturlig at Statoil skulle være virksomt både i de dype havene i Nordsjøen og langs veier over hele landet.
Da Statoil trådte inn på bensinstasjonmarkedet i 1976, skjedde det gjennom oppkjøp av BP sin virksomhet, da BP ikke lenger ønsket å drive med bensinstasjoner i Norge.
Fra full tank til full mage
Bensinstasjonene ble samtidig mer orienterte mot kioskorientert virksomhet. Det er flere årsaker til dette.
For det første ble biler stadig mer teknisk komplekse og egne bilverksteder påtok seg profesjonell service. For det andre førte satsingen til nasjonale selskaper som Statoil til økt konkurranse stasjonene imellom, noe som resulterte i hyppig testing av nye ideer og tilbud til kunder.
En økende oppmerksomhet rundt kioskvarer på bensinstasjonene resulterte i nye samarbeid. Statoil eksperimenterte med et samarbeid med dagligvarekjeden ICA. Esso prøvde seg med Deli de Luca og Shell inngikk partnerskap med 7-Eleven. Statoil begynte å omtale sine bensinstasjoner som «detaljhandel».
Retrett
Men så skjedde det noe etter tusenårsskiftet. Hydro trakk seg ut og solgte sine bensinstasjoner i 2007, Statoil i 2012 og ExxonMobil kvittet seg med sine Esso-stasjoner i 2017. Hvorfor?
Selv om bensinstasjonmarkedet var preget av høy konkurranse, ga det lav profitt. For eksempel utgjorde bensinstasjoner bare rundt 0,5 prosent av Statoils overskudd i 2012.
For eierne av de store oljeselskapene, inkludert den norske stat, var den lave avkastningen på investeringene i bensinstasjoner problematisk. Det ble vanskelig å rettferdiggjøre bruk av tid og ressurser på bensinstasjoner sammenlignet med de langt mer lønnsomme oljeproduksjonsprosjektene.