Livet var kort og døden en vanlig gjest i middelalderen. Demografiske studier bygd på ulike typer befolkningsregistre viser at gjennomsnittlig levealder ved fødsel var 20–25 år. Det bekreftes av studier av skjelettbefolkninger på gamle kirkegårder som det også finnes en del av for Norge og også Sverige og Danmark.
Den lave levealderen skyldtes den høye barnedødeligheten, der omkring 300 av 1000 nyfødte døde i løpet av første leveår og dødeligheten var høy også i de følgende par leveårene. Men dødeligheten var allment høy også senere. En person som ble 20 år, ville i snitt leve (drøyt) 25 år til.
Høy dødelighet under farsotter
Smittesykdommene var den viktigste grunnen til død i voksen alder. Farsotter av mange slag bredte seg stadig gjennom landene. Derfor hadde det utviklet seg en rik kulturarv som folk kunne bruke for å forholde seg til alvorlig sykdom og død, mestre dype savn og sorgarbeid og egen dødsangst.
Til det hørte i Norge at når en person lå for døden kom naboer og slektninger for å trøste og minnes gode dager og stunder. I tilfelle pest var det uheldig. Folk møtte fram i et hus som svermet med sultne smittefarlige rottelopper som hoppet opp i de lange klærne og bet eller fulgte med til nabogårder eller nabobygder og fant seg nye rotteverter. Det ga svartedauen og andre pestepidemier stor spredningskraft.
I 1358 bevitnet Jon, da prest i Rollag (før prest i Tinn), at han var til stede for å gi trøst og dødssakramentet da Ånund Helgesson lå for døden i manndauen:
Også Ragndid Simonsdatter, Avald Sveinkesson og mange andre gode personer var til stede. Og ligger Ånund begravet ved Mæl kirke i Tinn [Nordøst-Telemark].
Beregninger av dødelighet
Dødeligheten i svartedauen kan beregnes når det finnes registreringer av befolkninger kort før og etter svartedauen, det være seg for regioner, byer, landsbyer, sogn eller særlige yrkesgrupper, især geistlige som biskoper og sogneprester. Slike kilder finnes i Spania, Italia, Frankrike og England og også for norske geistlige. Det er for det meste skatteregistre for byer og landdistrikter.
I England finnes en rikdom av godsmateriale slik som regnskaper, jordebøker, og og tingprotokoller. Det er gjort 150 studier av dødeligheten på godsene i svartedauen, mest for leilendinger, men også en del for husmenn («cottagers»). Disse studiene viser en vanlig dødelighet på drøyt 60% som samsvarer med beregningene som er gjort i landene i Sørvest-Europa.
Testament og gavebrev forteller
Fra hvert eneste år i tiåret 1339–1348 er det i norske kilder bevart minst ett testament eller annet dokument med gaver til kirker eller klostre, fra svartedauens store år i 1349 er det bevart 18. Ingen kilder viser at noen er blitt smittet og døde av svartedauen i 1350. Heller ikke er det bevart et eneste testament med gaver til kirker eller klostre, heller ikke et eneste gavebrev, heller ikke fra 1351. Det er klart at svartedauen endte mot slutten av 1349.
Annaler
Få kilder gjør det mulig å nærme seg spørsmålet om dødeligheten i svartedauen. Gottskalksannalens opplysninger om dødeligheten i Bergen er dramatiske og presise, men likevel problematiske. I Bergen var det åtte sognekirker med kirkegårder. Gottskalksannalen forteller at 80 lik skal ha kommet til samme kirke på samme dag, blant dem 13 prester og 6 diakoner. Det nevnes også tre døde riddere. Dødstallene er oppsiktsvekkende høye og vanskelig å harmonere med befolkningen og geistligheten i Bergen. Problemet er antagelig uklarhet om område og kirke. De tre ridderne var for eksempel ikke knyttet til Bergen. Problemene med talloppgavene kan ikke løses bare påpekes.
Direkte beregning
Direkte beregninger av dødeligheten har nylig vist seg mulig for biskoper og kanniker i fastlands-Norge. Det var fem biskoper i landet. Bare biskop Salomon i Oslo overlevde svartedauen, dødeligheten blant biskopene var altså 83,3 %.
Det framgår at 2 av 6 kanniker i Bergen var i live etter svartedauen, 3 av 12 kanniker i Oslo, og at alle 12 kanniker i Nidaros døde. Dødeligheten var altså 67 %, 75 % og 100 %, samlet 83,3 % også blant kannikene.
Sammenlikne med andre land
I Lagmannsannalen konstateres det tørt at svartedauen i Norge «ødet så at ikke overlevde en tredel av folket i landet», altså at dødeligheten var over 67 %.
I de siste par generasjoner er det blitt publisert over 300 lokale studier av dødeligheten i svartedauen omkring i Europa, i landsbyer og på gods, i tettsteder og storbyer. De er nylig samlet og bearbeidet. Mange gode data kommer fra Spania, Italia, Frankrike og især England.
Gjennomsnittlig dødelighet i alle disse landene er over 60 %, Biskop Orm Aslaksson i Holar som var annalforfatterens informant, framstår nå som realistisk og troverdig i sin vurdering.
Studere bosetning og produksjon
Det store gjennombruddet for forskningen på svartedauen kom med Sigvald Hasunds lille avhandling Ikring Mannedauen fra 1920. Etter å ha gått nøye gjennom svartedauens virkningene på bosetning og produksjon konstaterer han at fallet i folketallet var helt momentant og samsvarte med Lagmannsannalens syn om at over to tredeler av Norges befolkning døde. Han påpekte også at et stort antall senere pestepidemier slo ned senere tilløp til befolkningsvekst.
Gårdstallet før svartedauen og i tiden før ny varig befolkningsvekst i landet satte inn, trolig fra 1530, er kjent. Antallet gårder i drift innenfor Norges moderne grenser hadde falt fra 64,000 til 23,000–24,000 omkring 1530 da ny varig befolkningsvekst begynte. Gårdstallet hadde da falt med ca. 63,3 %. Regnestykket blir det samme om man regner med Norges daværende grenser. Folketallet hadde trolig falt noe mer enn gårdtallet fordi det bodde i snitt litt færre mennesker på hver gård. Slik det nå framstår, var dette situasjonen i nær 200 år.
Andreas Holmsen er vel den fremste av historikerne som tok opp arven etter Hasund. I sitt bind om Norges eldre historie som lenge ble brukt i undervisningen ved universitetene, nevner han bare svartedauden som årsak til fallet i folketall og bosetning i senmiddelalderen. Det gjenspeiler åpenbart det samme grunnsyn som Hasund hadde.
Et forlatt stabbur og høgloft er motivet i "Ødegård" malt av Theodor Kittelsen CC0 1.0
Ikke vekst før omkring 1550
Klar ny og varig vekst starter etter pestepidemien i 1547–1548, altså omkring 1550.
Dette forklarer også en stor og varig svekkelse i statsinntektene og av den norske staten i senmiddelalderen, veien inn i unioner og med tiden selvstendighetstapet i 1536.