Omtrent 24. september 1349 utstedte den svensk-norske felleskongen Erik Magnusson og det svenske riksrådet et dramatisk rundskriv til befolkningen i alle svenske bispedømmer om svartedauen. Det skulle leses opp i alle sognekirker og for hele befolkningen.
I rundskrivet forteller kongen at
Gud har for menneskenes synders skyld kastet på verden en stor alminnelig "plaga" med brådød, slik at mestedelen av de mennesker som var i landene vest for vårt land er døde av den "plaga". Den står nå over hele Norge og i Halland og er nå på vei hit […]
Ordet «plaga» er et latinsk utgangspunkt for mer moderne ord som «plague» på engelsk og i uttrykket «død og plage» på norsk. I betydningen epidemi slo ordene pestilens og manndaue mer igjennom. Med «brådød» siktes det til at syke døde på så kort tid at de ikke rakk å få dødssakramentet og derfor gikk fortapt, en ytterst skremmende tanke.
Kong Magnus hevder at svartedauen alt hadde rast over hele Norge så lenge at mesteparten av innbyggerne var døde og at den nå nærmet seg truende Sveriges vestgrense.
Panikk i Sverige
Kongen kalte inn sine fremste riksråder til å møte ham på kort varsel i Lödöse (forløperen til Göteborg), for å overveie tiltak som kunne verge Sveriges befolkning fra å bli rammet. Kongen hadde åpenbart mottatt et brev fra Norge i midten av august med disse dramatiske nyhetene og forstått at riksrådet måtte hasteinnkalles for å drøfte situasjonen.
Brevet fra Norge om den dramatiske pestsituasjonen der ble trolig forfattet av høvedsmannen på Bohus sammen med noen riksråder fra nærområdet. Hovedformålet var åpenbart å råde kongen fra å komme til Norge. Etter at svartedauden var brutt ut i Halland, ville nyheten snart nå høvedsmannens øre. Kong Magnus mottok slik nyheten om situasjonen i Norge samtidig med nyheten om utbruddet av svartedauden i Halland.
Oslo var importhavn
Svartedauen hadde brutt ut og blitt spredd over store områder i Sørøst-Norge mange måneder før den brøt ut i Bergen. Oslo må være importhavnen for dette utbruddet av svartedauden.
Skipsfartssesongen i det nordvestlige Europa startet i midten av april, et skip fra England ville tidligst ha ankommet Oslo omkring 1. juni. Et utbrudd i Oslo ville da ha begynt ved midten av juli og spredningen ut av byen tidligst i slutten av måneden med flyktninger fra pesten, alt mye senere enn kildene viser.
Svartedauden må være kommet til Oslo foregående høst, ha vist seg fram i et kort og skremmende utbrudd før den ble undertrykt av kaldt vær. Et nytt utbrudd kom med vårværet og begynte snart spredningen ut av byen etter et mønster som kan iakttas flere ganger senere.
Oslo var et knutepunkt for hovedtråkkene nordover til Bergen og Nidaros og sørover langs begge sider av Oslofjorden og et naturlig kommersielt kraftsentrum for spredning. I Eiker 60–70 km fra Oslo vises det senere til «manndauesommeren» og i Idd i Østfold 125 km fra Oslo omtales et arveoppgjør 25. august i «daueåret» og det framheves at arvelater ikke var syk. Begge tilfeller underbygger et utbrudd om våren og spredning med en vanlig spredningshastighet for byllepest på 1,5 km om dagen langs hovedtråkkene sørover fra Oslo.
Svartedauen på Hamar
I 1349 var Hamar en liten bispeby omtrent 145 km nord for Oslo. Byen var også et viktig knutepunkt for hovedtråkket til Nidaros hvor et viktig tråkk mot Østerdalen tok av.
Kildene forteller at biskop Hallvard til Hamar døde i svartedauen i 1349. Kannikene i domkapitlet valgte en etterfølger som het Olav og var abbed i Olavsklosteret på domkirkeodden i Hamar. I et noe senere pavebrev omtales han som «biskop Olav» av Hamar. Det viser at biskop Hallvard døde og Olav ble valgt i en tidsramme som gjorde at Olav rakk å bli vigslet til biskop i Hamar av erkebiskop Arne Einarsson i Nidaros før sistnevnte døde i svartedauen 17. oktober 1349, eller rettere, før han ble syk ca. 4 dager tidligere.
Forberedelsene var krevende og tok sin tid. Det skulle sørges for ridehester og kløvhester til et stort følge med mange eldre menn, tjenestefolk og en militær eskorte som skulle dra 400 km over fjellet. De trengte fullt utstyr for overnatting underveis, varme klær og stasklær til bispevigselen, matforsyninger, osv. Det er derfor anslått at biskop Hallvard døde i annen halvdel av august, trolig tidlig i tidsrommet. Det er søkt å anta at han var den første som døde, selv om det gjerne var tidlig i epidemien.
Svartedauen synes da å ha begynt i Hamar med spredte dødsfall i slutten av juli eller senest omkring 1. august. Det angir midten av juni som tiden da en smittsom rotteloppe innførte svartedauen i en rottekoloni i Hamar. Også det forteller at svartedauen brøt ut i Oslo omkring midten av april og ble spredt nordover langs hovedtråkket til Nidaros via Hamar med en ganske høy hastighet på nærmere to kilometer per dag.
Det var sikkert uvanlig stor ferdsel med flyktninger fra svartedauen og pilegrimer på vei til sankt Olav i Nidaros som hadde mye å be for. De tok seg gjerne en kort hvilepause i Hamar hvor det sikkert var en næring å beverte pilegrimer på vei til Nidaros.
Svartedauen herjer på Sørlandet
Gottskalksannalen forteller om svartedauen i Agder som i middelalderen tilhørte Stavanger bispedømme:
Syv kirkesogn i Agder ble lagt øde på kort tid. Biskopen av Stavanger sendte dit mange prester og diakoner [prestelærlinger med lavere vigselsgrader] og sine svenner [unge væpnede menn med militære verneoppgaver] og døde de alle en hastig død.
Det er iøynefallende at kilden ikke inneholder hint om at svartedauen på den tiden var kommet til den lille bispebyen Stavanger. Det forklarer at biskopen hadde til disposisjon ekstra kirkelig personale og svenner som kunne bli sendt til Agder for å gi befolkningen trøst og sjelereddende prestetjeneste og praktisk hjelp. Svartedauen nådde de syv kirkesognene i Agder før den kom Stavanger i Sørvest-Norge. Da er den høyst trolig kommet dit med skip fra utbruddet i Oslo.
Islandske annaler er hovedkilder
Svartedauen kom ikke til Island, men det er islandske annaler som er hovedkildene til svartedauens historie i Bergen og Nidaros. Island var en del av den norske kirkeprovinsen med to bispedømmer. Island var også siden 1262 en del av den norske staten med egen «guvernør» kalt hirdstjore utnevnt av kongen. Den islandsk-norske sagatradisjonen visnet bort i siste halvdel av 1200-tallet. Men skriving av krøniker, altså årbøker med notiser om viktige begivenheter, fikk et sterkt oppsving, på Island kalt annaler med det latinske ordet for år, annus.
To samtidsannaler har mye å fortelle. Det er Lagmannsannalen som foreligger i original av kjent forfatter og Gottskalksannalen som for denne tiden er en direkte avskrift av en samtidsannal som gikk tapt på 1600-tallet. Andre avskrifter viser at Gottskalksannalen er en god kopi for dette stoffet. Informantene er veldig gode, i hovedsak de to islandske biskopene som oppholdt seg i Bergen under hele svartedauen og deltok på riksrådsmøtet og riksforsamlingen i Bergen i juni 1350, som det fortelles ganske mye om i Lagmannsannalen.
Det kom et skip til Bjørgvin…
Ny innsikt er at skipet fra England som brakte med seg svartedauen til Bergen, og befrakterne er identifisert. De var fra byen som i dag heter King’s Lynn inne i den store bukta The Wash, omtrent 185 km nord for London. 8. mai 1349 fikk de kjente kjøpmennene og finansmennene brødrene Thomas og William de Melchebourn fra Lynn kongelig lisens til å eksportere en stor last med korn for handel på Norge. I 1337 befraktet de skipet La Rose of Lynn med skipperen John of Brancastre, som 19. mai skulle seile med kornlast til Norge for å handle tørrfisk. Det kan selvsagt være det samme skipet og skipperen som førte svartedauen til Bergen. Fra slutten av mars 1349 raste svartedauen på sørsiden av The Wash nær Lynn, og oppkjøp av korn i dette området ville nesten uunngåelig føre med seg svartedauen i rottelopper fra syke rotter.
Om skipet også nå satte seil ca. 20. mai, ville det normalt ankomme Bergen tidlig i juli. Der ville det legge til på Strandsiden av Nordneshalvøyen ved Vågen tvers overfor Hansabryggen. Da ville skipsrottene for lengste være døde, men til sjøs med høy luftfuktighet kan rottelopper overleve lenge tungt pestinfiserte. Kornvarer var mangelvare og høyt priset i månedene før nye avlinger. De ville bli solgt lokalt og lagret i varehusene for videresalg og bli byttet inn i tørrfisk med nordnorske fiskere.
Bergen anno 1350, en digital rekonstruksjon av Bergen i middelalderen. Produsert av Arkikon, Riksantikvaren og Byantikvaren i Bergen.
Svartedauen raser i Bergen
Etter at svartedauen hadde spredt seg gjennom rottekoloniene på Stranden og videre på Nordnes, viste den seg fra tidlig i august i sporadiske tilfelle, men stadig oftere blant mennesker.
Denne utviklingen kan innsirkles gjennom opplysninger om et skip fra Island som var klar til å returnere med last og passasjerer. Det var sikkert også lastet med korn og mel for forbruk underveis og for salg på Island. Et skip som skulle til Island og tilbakelegge en lengre distanse til havs ville trenge uvanlig østlig vind her i vestavindbeltet, og måtte regne med mye ventetid ved Stad og ville sette seil tidlig i august for å unngå høststormer. Det ble stoppet av at svartedauen brøt ut om bord og mange døde.
På denne tiden ville fiskerne fra Nord-Norge begynne å seile hjem. Å seile over 1400 km tilbake til nordsiden av Lofoten ville med mye gunstig bør normalt ta omkring 40 dager pluss hviledager. Start på returseilasen tidlig i august ville holde for hjemkomst før slutten på den vanlige seilingssesongen i midten av september. At de nordnorske fiskerne mest handlet med hanseatene på den andre siden av Vågen som var storselgere av korn og hvor svartedauen ville bryte ut senere enn på Strandsiden kan forklare at det ikke finnes opplysninger om at svartedauen brøt ut i Nord-Norge.
Kort etter midten av august ville svartedauen begynne å få epidemisk form på Nordnes og andre steder i byen hvor folk hadde kjøpt korn av lokale småselgere som hadde kjøpt det fra det engelske skipet eller fra infiserte kornlagre på Strandsiden.
Svartedauen på Holmen i september 1349
Holmen var det nordøstlige neset ved innseilingen til Vågen. Der lå Håkonshallen og kongsgården. Det var oppsamlingsstedet for kongedømmets inntekter fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, som mest ble betalt med gårdsprodukter og tørrfisk. Holmen var ikke bare et senter for kongemakten, men også for kirken i Vest-Norge. Der lå også domkirken i Bergen med bispegården, kannikgården og boliger for andre geistlige som tjenestegjorde i domkirken, altså Kristkirken, og sognekirken Lille Kristkirke som hadde kirkegård. Der lå også Apostelkirken som var sentrum for den kongelige kapellgeistligheten og dominikanerklostret. Det var folksomt på Holmen, og også mye fint folk med tjenestefolk bodde der.
Det er bevart tre testamenter utstedt på Holmen 19. og 26. september med jordegodsgaver til kirker og klostre for religiøse tjenester. Det kan jamføres med at årssnittet for bevarte testamenter og andre dokumenter med slike godsgaver i hele Norge i det foregående tiåret er 1,6. To av utstederne fortalte at de var syke, men mentalt klare og kunne gjøre lovlige disposisjoner i sine testamenter. Dette viser utvilsomt at svartedauen herjet på Holmen.
Biskop Torstein i Bergen dør
De islandske annalene forteller at bare én av fem biskoper på det norske fastlandet overlevde svartedauen, biskop Salomon i Oslo. Kildene sier ikke når biskop Torstein i Bergen døde, men det kan innsirkles. Etter hans død kom kannikene som var i live sammen og valgte kanniken Gisbrikt Erlendsson til etterfølger. Det var skjedd etter 15. september og skipsfartssesongen var over. De våget derfor ikke å sende Gisbrikt til Nidaros for å bli vigslet.
Et sendelag tok heroisk på seg å dra til Nidaros for å få erkebiskopens bekreftelse på at valget var gyldig. Seilas fra Bergen til Nidaros tok normalt drøyt to uker. Senere kilder viser at sendelaget fra Bergen dro tidligst 1. oktober og ankom etter at erkebiskop Arne i Nidaros ble syk ca. 13. oktober og døde 17. oktober. Det var domkapitlet som etter erkebiskopens død godkjente valget av Torstein og den nyvalgte biskopen til Skålholt på Island.
Biskop Hallvard på Hamar døde i svartedauen omtrent seks uker før biskop Torstein i Bergen. Det var derfor hans etterfølger kunne bli valgt og rekke å dra til Nidaros og bli vigslet av erkebiskopen mens sendelaget som dro til Nidaros fra Bergen for å få erkebiskopens godkjennelse av den valgte etterfølgeren kom for sent.
Svartedauen i Nidaros (og i Nord-Norge?)
Erkebiskop Arne skrev sitt testamente 23. september, ca. 3 uker før han ble syk i svartedauen. Det er vanlig antatt at svartedauen da hadde vist fram sin dødsmakt i Nidaros, også blant geistlige.
Svartedauen må da ha ankommet til Nidaros ved midten av august med et skip som hadde forlatt Bergen omtrent 2,5 uker tidligere, i god tid før svartedauen brøt ut der. Det må altså ha ankommet med rottelopper i lasten.
Erkesetet hadde et lagerhus på Strandsiden for eksport- og importhandel med sine veldige inntekter av gårdsprodukter og tørrfisk. Smittestoffet kom derfor trolig til Nidaros med erkesetets skip til dets lagerhus i Nidaros. De geistlige ble tidlig rammet av svartedauen og dødeligheten var ufattelig høy.
Ingen kilder har noe å fortelle om svartedauen nord for Nidaros. Senere kilder forteller at pestepidemier raste i Nord-Norge med stor styrke i områder så langt nord som Lofoten. Det er ingen klimatiske begrensninger for pest i Nord-Norge. Det er kildene som svikter.