Usikkerhet rundt forfatterskapet
Kildene forteller mest om høvdingen Snorre, men det er forfatterskapet hans som han først og fremst huskes for i dag. Det er likevel mye usikkerhet rundt hva han egentlig har skrevet.
Vi har god dokumentasjon for at Snorre Sturlasson står bak den såkalte «Snorres Edda», også kalt «den yngre Edda». Vi vet også fra Sturlunga saga at han arbeidet med historieskrivning, og det er sannsynlig at han har skrevet i alle fall deler av kongesagaverket Heimskringla («Snorres kongesagaer»), men sikkert er det ikke.
Mange mener at han også har skrevet sagaen om Egil Skallagrimsson, men det er svært usikkert.
En grunn til usikkerheten rundt forfatterskapet til Heimskringla og Egils saga er at det i middelalderen var tradisjon for å regne historiske sagaer som dette som anonym litteratur, sagaene ble ikke knyttet til noen forfatter.
Likevel ble «Snorres samlede verker» utgitt med støtte fra det islandske Alltinget for noen år siden, og dette verket inneholdt Snorres Edda, Heimskringla og Egils saga.
Snorres Edda
Snorres Edda er en lærebok i skaldskap. Her viser Snorre seg som en fremragende pedagog. Etter en interessant innledning om hvordan menneskene glemte den sanne Gud og begynte å tro på avguder, begynner selve læreboka.
Det poetiske språket i skaldediktene bygger i høy grad på den norrøne mytologien (fortellingene om de gamle gudene). Derfor begynner Snorre med å fortelle alle historiene han kjenner om de gamle æsene: Tor, Odin og alle de andre.
En skald kunne for eksempel si «fangvina Þórs» (Tors bryte-venninne) og mene ‘alderdom’. Det kan man ikke forstå uten å kjenne historien om Tor som tapte en brytekamp med en gammel kone som het «Elli» (alderdom).
Den andre hoveddelen i Snorres Edda kalles Skaldskaparmål, det er teoridelen. Her gjør Snorre rede for alle regler om rim og oppbygning av skaldestrofer.
Siste del er et imponerende skaldedikt med drøye 100 strofer. Diktet heter "Háttatal" som betyr oppregning av versemål. Det er ironisk nok et hyllingsdikt til Skule og kong Håkon, mannen som senere ville få Snorre drept. Snorre varierer oppbygningen litt i nesten alle strofene, slik at det fungerer som eksempler på ulike varianter av versemål.
Egils saga
Egils saga er en såkalt islendingesaga, der handlingen er lagt til slutten av 900-tallet. Når sagaen er blitt knyttet til Snorre, er bl.a. fordi Snorre var en av Egils etterkommere og at Egil bodde på Borg, der også Snorre bodde en tid.
Et problem med at Snorre skulle ha skrevet både Egils saga og Heimskringla, er at i Heimskringla er det kongene som er helter, mens de samme kongene, Harald Hårfagre, Eirik blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, er heltenes motstandere i Egils saga.
Heimskringla
Det verket som har gitt Snorre sin enestående posisjon i Norge, er Heimskringla. Her fører forfatteren Norgeshistorien fra de eldste tider og fram til Magnus Erlingsson og slaget på Re 1177. Verket er stor skrivekunst, men gjennom tidene har det vært ulike meninger blant historikerne om den historiske troverdigheten.
Inntil begynnelsen av 1900-tallet hadde de fleste full tillit til «Snorre», men så kom en kritisk reaksjon. Flere faghistorikere vektla at sagaskriving ikke er historieskriving i moderne forstand. Det er en slags blanding av faglitteratur og skjønnlitteratur. Forfatteren skaper en lesverdig fortelling som må tolkes.
Heimskringla er skrevet flere hundre år etter begivenhetene, og ingen øyenvitner har kunnet gi forfatteren førstehånds opplysninger. I innledningen til verket diskuterer faktisk forfatteren kildekritikken. Der skriver han at det er særlig grunn til å feste lit til skaldediktene. Det er et syn som også moderne historikere kan slutte seg til.
De fleste skaldediktene er samtidige med hendelsene, og rim og strofeoppbygning gjør at de står seg godt mot endringer. Mange av opplysningene i teksten er dokumentert med skaldedikt. I tillegg nevner forfatteren at han har brukt noen eldre skriftlige kilder, og at fortellinger har overlevd muntlig gjennom navngitte, historiekyndige personer.
Snorres etterliv – i Norge, på Island og ellers i verden
Heimskringla, sagaverket som er knyttet til Snorres navn, har hatt ufattelig stor betydning gjennom tidene, både i Norge og i andre land. Vi må ta et forbehold om forfatterskapet, for selv om verket er kjent som «Snorres kongesagaer», har vi ikke noe sikkert bevis for at Snorre virkelig er forfatteren.
Teksten er ikke forsynt med forfatternavn i noen håndskrift fra middelalderen. Det var først da historieinteresserte lærde på 1500-tallet blåste støvet av de gamle skinnbøkene, at verket ble tilskrevet Snorre. Det skjedde faktisk i Norge, i Bergen ca. 1550 da Laurents Hanssøn oversatte en del av verket til dansk.
Samme opplysning finner vi i et arbeid av presten Peder Claussøn Friis på Agder. Han skrev en omfattende sagaoversettelse som inneholdt både Heimskringla og flere andre kongesagaer. Den ble utgitt i København i 1633 og var lenge et helt grunnleggende kildeskrift for historikere i Skandinavia.
I Danmark-Norge la kongen stor vekt på at rikenes stolte historie skulle gjøres kjent. For Danmarks del var det den store latinske danmarkshistorien av Saxo Grammaticus kalt Gesta Danorum som ble løftet fram. For Norges del var det kongesagaene – Norske Kongers Chronica av Peder Claussøn.
Man begynte tidlig å referere til denne boka som “Snorre”, på samme måte som Gesta Danorum ble kalt “Saxo”. Også i Sverige var det stor interesse for Heimskringla så tidlig som på 1600-tallet. Det var særlig på grunn av den første delen av verket, «Ynglinga saga», der vi hører om at Odin med sitt følge reiste fra Troja og slo seg ned i Svitjod, i Uppsala.
Snorre i nasjonsbyggingen
Selv om Heimskringla også hadde stor betydning i nabolandene, så er betydningen i Norge helt spesiell. Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814 og landet fikk en demokratisk grunnlov, meldte det seg utfordringer som vi kanskje ikke tenker så mye over i dag. Behovet for folkeopplysning, nasjonsbygging, var presserende.
Det tok naturlig nok noen år før det nasjonale programmet tok form, men fra ca. 1830 skjøt det veldig fart. «Snorres kongesagaer» ble et av de viktigste redskapene innen folkeopplysningen i den norske nasjonsbyggingen. I løpet av 1830-årene ble det tatt hele tre uavhengige initiativer til nyutgivelse av «Snorre» for det norske folket.
Ett av disse ble straks realisert. Det var Jacob Aalls oversettelse som kom i en staselig utgave i 1838-39. Den unge historikeren P.A. Munch var også i gang med en oversettelse, men på grunn av konkurransen med Aall la han den i skrivebordsskuffen noen år. Den kom senere ut i 1859, og på nytt i 1881. Det tredje initiativet kom fra en bokhandler i Trondheim. Han ville gjenutgi oversettelsen til Peder Claussøn, men det ble det aldri noe av.
Tanken bak å gjøre Heimskringla til folkelesning var nok å vise at Norge hadde en fortid som selvstendig rike og en historie som strakte seg like langt tilbake som de mektige nabolandene Danmark og Sverige. På den måten kunne man bygge bro over unionstida og kople det nye, demokratiske Norge til sin stolte fortid i middelalderen.
Praktutgaven
I løpet av 1800-tallet utkom Heimskringla i flere utgaver, etter hvert også på nynorsk. Men den største folkeutgaven av Heimskringla kom ut ved århundreskiftet 1900, da unionen med Sverige hadde begynt å skrante. Denne utgaven kan vi trygt kalle et monument i norsk bokhistorie. Et lite forlag, J.M. Stenersen ville utgi flotteste bokverket som noen gang var trykket i Norge. Den fremste kongesagakjenneren i sin tid, professor Gustav Storm, skulle stå for oversettelsen. En gruppe unge, lovende kunstnere med Erik Werenskiold i spissen skulle Illustrere hele verket.
Boka ble spesialdesignet fra innerst til ytterst av Gerhard Munthe og utkom i stort format i 1899. Selv om boka solgte bra, var produksjonen så dyr at forlaget gikk konkurs. Men da fant forlegger Stenersen på noe lurt. Han fikk skrapt sammen penger til å kjøpe rettighetene til «Snorre» tilbake fra konkursboet. Så gikk han til Stortinget og fikk overbevist flertallet om å støtte en folkeutgave med samme tekst og bilder, men i et litt mindre format. Han lovte å holde prisen så lav at vanlige folk skulle ha råd til å kjøpe den. Resultatet ble et opplag på 100 000 eksemplarer, 70 000 på bokmål (riksmål), 30 000 på nynorsk (landsmål).
Et bokopplag på 100 000 var ufattelig mye i en befolkning på ca. 2 millioner. Like fullt må bøkene ha blitt solgt, for det kom stadig nye utgaver utover på 1900-tallet, bl.a. en praktutgave i anledning grunnlovsjubileet i 1914. Den lille Snorre-utgaven fra 1900 fant veien inn i bokhyllene i de tusen hjem og ble flittig lest både av unge og eldre. Det er denne utgaven som har gitt Snorre sin spesielle plass i norske hjerter. Tegningene har festet seg til teksten i den grad at vi knapt kan tenke oss Snorre uten disse, og vi ser at også utenlandske folkeutgaver av Heimskringla gjerne bruker de norske tegningene.
Symbol under krigen
Under annen verdenskrig brukte både de norske nazistene og motstandsfolk nasjonale symboler for å fremme sin sak. Nazistene holdt sine store møter på historiske steder som Re (Borre) og Stiklestad, og i 1941 ville de markere at det var 100 år siden Snorres død ved å reise en kjempestor obelisk i Slottsparken.
Men Snorre var også et nasjonalt symbol for de «gode nordmenn». Avistegneren og forfatteren Frithjof Sælen (1917–2004) fikk i 1941 utgitt «barneboka» Snorre Sel. Den så uskyldig ut ved første blikk, men da tyskerne skjønte at den drev gjøn med okkupasjonsmakten, ble den selvfølgelig forbudt. Men mange fikk seg en god latter, og boka ble kjempepopulær i etterkrigsåra.
Straks etter freden i 1945 ble obelisken i Slottsparken fjernet, og ingen vet hva som skjedde med den. Folk ville nok ikke ha noe av at nazistene skulle få hedre Snorre.
Kort etter krigen ble en stor Snorre-statue av Gustav Vigeland sendt som gave til Island. Den ble plassert på Reykholt og avduket av Kronprins Olav den 20. juli 1947.
