Lytt til artikkelen
Til sammen vitner arkeologiske funn, sagn og sagaer om religionens særlige betydning for elitens makt og om Odin som denne krigerelitens hovedgud.
Selv om de skriftlige beretningene, som Snorres Edda og den poetiske Edda, først ble skrevet ned på 1200-tallet, så avspeiler de uten tvil et trossystem som går mye lenger tilbake i tid. Bildefremstillinger på arkeologiske gjenstander fra folkevandringstiden (400–550) synes å vise at troen på Odin som æsenes konge går tilbake hit og kanskje har sin forklaring i samtidige historiske begivenheter på kontinentet.
Odins makt
I de skriftlige kildene er Odin beskrevet som krigerelitens hovedgud; hans makt lå ikke i at han var kriger, men derimot i at han evnet å komme i kontakt med den andre verdenen. Gjennom sine to ravner, Hugin og Munin, som representerte kunnskap og hukommelse, visste han alt som ville skje, og kjente til alt i både fortid og fremtid.
Odin behersket transformasjonen og kunne omskape seg til en hvilken som helst annen skikkelse, dyr som menneske. Hans evne – gjennom de to fuglene og sjelereisen – til å skaffe seg kunnskap gjennom transformasjon har påfallende likhet med de religiøse spesialistene som betegnes sjamaner.
Dyrene som bindeledd til gudene
Troen på at særlig mektige mennesker kunne ta form av dyreskikkelser, gjennomsyret de norrøne trosforestillingene. Dyrene ble ansett som bindeledd mellom denne verdenen og den andre. Hesten ble oppfattet som sendebud mellom guder og mennesker, og hesteofre var så viktig at kirken siden innførte strenge straffer for å spise hestekjøtt.
Samme grunnforestilling lå også bak spådommer og varsler ut fra for eksempel fuglenes atferd. Dette forklarer hvorfor våpen og smykker i disse århundrene ble dekorert med dyreornamentikk. Slik ble dyrenes makt og særlige evner overført til utvalgte gjenstander.
Troen på transformasjon og sjelereise
Selv om krigerelitens makt for en stor del var avhengig av våpenmakt og politiske allianser, bestod den egentlige makten – som for Odin – i adgangen til og kontrollen over kommunikasjonen med det hinsidige.
Derfor ble de kultiske handlingene forestått av eliten, som selv var knyttet til gudene og de guddommelige heltene gjennom fiktiv mytologisk avstamning. Krigereliten inntok en plass mellom gudene og alminnelige mennesker.
Troens materielle uttrykk
Sammen med dyreornamentikken, som var et nytt element i den nordiske kulturkretsen på begynnelsen av 400-tallet, ses også de myntformede hengesmykkene, såkalte brakteater, som er en nordisk omforming av den romerske gull-solidus. Det romerske keiserportrettet er erstattet med et ansikt med håret formet som et fuglehode, og ansiktet sitter direkte oppå et stort dyr med både horn og skjegg, det vil si en elg eller en blanding mellom hest og geit.
Motivet tolkes som den nordiske gudekongen Odin, og noen forskere mener at nettopp dette motivet gjengir gudekongen i sin mektigste posisjon på reisen til den andre verdenen (i fugleham). Det er dette motiv, som i løpet av jernalderen (500 f.Kr. – 1050 e.Kr.) omformes til Odin og hans ravner. Andre brakteatmotiver gjengir sentrale myter i den nordiske religionen.
En historisk kjerne?
Forestillingen om Odin, sjelereisen og dyretransformasjoner synes å gå tilbake til 400-tallet og kan avspeile folkevandringstidens historiske hendelser, hvor de asiatiske hunnerne fikk herredømme over store områder av det ikke-romerske Europa.
Som alle asiatiske steppefolk hadde også hunnerne en sjamanistisk trosverden. Kanskje er denne forbindelsen rett og slett bakgrunnen for den påfallende overensstemmelsen mellom æsenes konge Odin og den historiske beskrivelsen av hunnerkongen Attila? I mytens språk kan de være smeltet sammen til én og samme, nemlig krigerelitens hovedgud.