Helleristninger og veidekunst

I forhistorisk tid i Norge finnes to hovedtradisjoner for å risse, banke og male figurer på stein: veidekunsten fra steinalderen og jordbrukskunsten fra slutten av yngre steinalder, bronsealder og eldre jernalder.

Selv om disse to tradisjoner ofte omtales sammen, er det kun steinen de har til felles. Bildeverdenen, meningen og funksjonen er ulike.

Veidekunsten

Veidekunsten er vanskelig å datere, men ut fra kunnskaper om varierende havnivå og andre sammenligninger dateres den til fangstkulturenes tid, eldre steinalder (10 000–3950 f.Kr.) og den yngre steinalderens første del, dvs. kanskje frem til 3000 f.Kr.

Slike helleristninger finnes i det nordlige Skandinavia, og i Norge fra Roms­dalen til Finnmark, men med et flertall av feltene i Midt-Norge og Nordland.

Noen av helleristningene i Norden med den mest elegante linjeføringen er de såkalte naturalistiske veideristningene, for eksempel Bøla-reinen ved Snåsa og feltet ved Leiknes i Tysfjord med rein, elg, bjørn og hval. Disse store og viktige dyrene er gjengitt i stor skala.

Ellers finnes mer stilisert bergkunst både på en håndfull små østnorske felt og på de store feltene ved Alta i Finnmark, Vingen i Nordfjord og Ausevik i Sunnfjord.

Dyr og mennesker

Figurene i bergkunsten omfatter hjort, elg, sjøpattedyr, fugl, fisk, mennesker, fangstinnretninger, båter og abstrakte motiver. Bildene kan være av enkle figurer eller av sammenstillinger av ulike arter i ulike stiler og scener – dyr i flokk, fangst og fiskescener, vandringer i snøen, og grupper av mennesker i ulike situasjoner. Noen av de abstrakte elementene ved dyr og mennesker trer frem som et slags røntgenbilde av viktige trekk.

Mange av motivene representerer viktige byttedyr – men mange vanlige byttedyr dukker ikke opp i bergkunsten. Figurene er således ikke en frem­stil­ling av steinalderfolkenes meny. Dyrene er isteden betydningsfulle symboler og representerer en viktig del av menneskenes forestillingsverden.

Det kan tenkes at gjengivelsene er ment å vise verden sett innenfra dyrene og ut mot omverdenen. Men de kan også vise myter og viktige hendelser, eller hvordan folk tok seg ut under viktige sosiale og religiøse sam­men­kom­ster.

Motiver og betydning

Ristningene viser dyr, båter og fangst- og jaktredskaper som kan iden­tifi­seres. De viser også sammensatte scener, for eksempel situasjoner fra jakt og drivfangst. Utkledde kvinner og menn, og mennesker i grupper, forteller om riter og kulthandlinger.

Hva ristningene betydde for datidens mennesker, er mer uklart: Var de symboler for ulike grupper, gjengivelse av felles myter, magiske gjengivelser for å sikre god jakt, eller ønsker om fruktbarhet eller en vellykket reise?

Helleristningene inneholder også en del motiver som er helt ulike de mer naturalistiske avbildningene. Det gjelder en del av de geometriske figurene, og kanskje spesielt skålgropene. Dette er runde groper, vanligvis 4–6 cm i diameter og 0,1 til 2 cm dype. De opptrer i mange sammenhenger gjennom hele menneskehetens historie og over hele kloden, også på felt med veide­kunst.

Stedet var viktig

På flere felt med ristninger er motivene blitt til over tid, f.eks. i Alta, Ausevik og Vingen. I nærheten av panelene finner man ofte spor etter at folk har opp­holdt seg der, i form av avfallslag, husrester og gjenstander.

Ristningene inngår i et sted som åpenbart var en møteplass, og stedet må ha vært viktig. Kanskje var stedet brukt for å oppnå kontakt med andre kos­mo­logiske dimensjoner, gjennomføre ritualer i større grupper (som over­gangs­ritualer knyttet til de som skulle tre inn i de voksnes rekker), utveksle ekteskapspartnere eller bytte ting.

Ristningsfeltene lå ofte ved strandkanten, og etter hvert som landet hevet seg, ble de nye ristningene plassert ved den nye og lavereliggende strand­linjen. Dette skjedde for eksempel i Alta og på Vingen, og utviklingen bekrefter at ristningene ble til over lang tid. Det tyder også på at strand­sonen – overgangen mellom himmel, hav og land – var et sted der ulike kosmologiske verdener møttes.

Hellemalinger

Arkeologene har også funnet malte figurer som er omtrent like gamle som helleristningene. Menneskefigurer er mest vanlig, men også her forekommer dyr, fisk og abstrakte motiver. Malingene finnes oftest på bortgjemte, hem­me­lige og mørke steder, i bergsprekker, huler eller under bergoverheng.

At de malte figurene finnes nettopp her, kan skyldes at det er her de er best bevart, men det er også rimelig å tro at det var meningen å gjemme dem bort. Det er mulig de inngikk i ritualer, og at kunnskapen de representerte, bare ble fremstilt i spesielle sammenhenger, eller kun skulle være til­gjeng­elig for utvalgte personer.