På mange måter var livet i yngre steinalder (4000–2400 f.Kr.) en fortsettelse av leveformen fra den eldre steinalderen. Folk nøt godt av vilt- og fiskeressursene og brukte teknologier som var utviklet over lang tid.
På menyen
Når arkeologene finner rester etter måltider, fossile bein og planter, får de håndfaste data om hva folk spiste. Det er dessverre kun unntaksvis at slikt materiale blir funnet på norske boplasser fra yngre steinalder.
Funn av fossilt plante- og beinmateriale fra boplasser som Fosnstraumen og Ramsvikneset i Hordaland viser at menneskene som holdt til der, hadde en allsidig meny av fisk (sei, torsk, lyr, laks, makrell), ulike sjøfugl og sjøpattedyr.
Også landdyr ga mat og råmaterialer (for eksempel hjort og svin) samt pels og skinn (rev, oter, mår). Hasselnøtter, erteplanter, bær og andre planter (for eksempel meldestokk) ble utnyttet.
Bosted ved havet
Boplassenes beliggenhet lar oss forstå mer av hvordan folk levde. Langs norskekysten ligger boplassene fra yngre steinalder som oftest et godt stykke fra havet i dag. Men slik var det ikke da boplassene var i bruk. For eksempel sto havet ca. 30 m høyere enn i dag i Østfold.
De fleste boplassene lå ved stranden den gangen, det ser arkeologene når de korrigerer for endringer i havnivået. Der landet steg raskt etter den siste istiden – som i Oslofjord-området og i Finnmark – kan boplassene følges over tid, folk nærmest flyttet etter havet. Tilgang til havets ressurser var avgjørende.
Steinalderboplassene finnes på steder der det var en lun havn, og en strand der man kunne trekke opp båter. Det var også en fordel med knauser som kunne gi ly for vind og vær.
På Vestlandet steg landet saktere. Tykke opphopninger av avfallsmasser viser at det har vært bosetning på samme sted over lang tid i disse områdene. Disse boplassene var ofte lokalisert ved næringsrike havstrømmer. Her fantes rike forekomster av fisk, sjøpattedyr og sjøfugl året rundt.
Langvarig fangstkultur
Den rike tilgangen på mat gjorde det mulig med en livsstil med en viss grad av bofasthet, lagring av mat og samlinger i større grupper. I Norge var tilgangen på fangstressurser antakelig mer forutsigbar enn jordbruksressursene.
Gjenstander som økser, keramikk og steinredskaper var laget for å brukes på fangst av vilt, ikke til jordbruk. Et slikt mønster er også kjent fra andre steder i verden, særlig i Nordvest-Amerika.
Fangstlivet fortsatte selv når den yngre steinalderens kulturelementer gjorde seg gjeldende, og keramikk og flintøkser ble tatt i bruk. Det skulle gå ytterligere 1500 år, det vil si frem til 2400 f.Kr., før man valgte jordbruket som levevei.