Høvdingenes tid

Trolig fantes det om lag 20 større og rundt 60–70 mindre høv­ding­døm­mer ved inngangen til vikingtiden. Mot slutten av vikingtiden mistet høvdingene makt til kongene. Hva skjedde?

Ved inngangen til vikingtiden lå makten hos høvdingene. Høvdingdømmene var ustabile størrelser, og det nøyaktige antallet i begynnelsen av vikingtiden er ukjent. Trolig fantes det om lag 20 større og rundt 60–70 mindre høv­ding­døm­mer.

I de mindre høvdingdømmene hadde høvdingene et direkte forhold til alle bøndene. I de større styrte de trolig gjennom mektige storbønder. Fordeling av materielle ressurser innenfor høvdingdømmene var en viktig del av øko­no­mi­en. Slik fordeling kalles redistribusjon, og den bidro til å opp­rett­hol­de høvdingenes makt samt bosetning i mer karrige områder.

Krigerkultur

Vikingtidssamfunnet kan karakteriseres som et krigersamfunn. Det vil si et samfunn hvor skillet mellom bønder og hærmenn var uklart, og hvor hers­ker­en var den øverste militære lederen. Alle voksne frie menn hadde rett til å bære våpen, men det tyngste ansvaret for krigføringen falt på sam­fun­n­ets toppsjikt.

Krigerkulturen gjenspeiles blant annet i de mange mannsgravene med våpen og i forestillingen om Valhall. Der havnet de som døde i slag. For krigerne var det viktigste å skaffe seg rikdom og ære, og en ærefull død i kamp var å foretrekke framfor et langt liv.

Hel var dødsriket for dem som døde på sotteseng, det vil si av sykdom. Der var det lite attraktivt å oppholde seg, slik det blir beskrevet i dette Ed­da-dik­t­et: «Hunger var navnet på matfatet hen­nes, Sult på kniven hen­nes, og Gangtrøtt og Ganglat var hennes treller».

Interne maktkamper

Forut for vikingtiden kjenner vi til etablerte kongeslekter i Danmark og Sve­rige. I tidlig vikingtid vokste en ny kongefamilie fram på Vestlandet i Norge, med Harald Hårfagre som den første kongen.

Utviklingen og framveksten av den nye kongemakten førte i noen tilfeller til et spenningsforhold mellom høvdinger og konger. For både konger og høv­ding­er var det derfor viktig å sikre seg rikdommer i utlandet som kunne be­nyt­t­es i den hjemlige konkurransen. Mange av vikingferdene var motivert av de hjemlige maktkampene.

Verdslige og religiøse ledere

Høvdingene var både politiske og religiøse ledere. Denne dobbeltfunksjonen førte til at bøndene var underordnet høvdingene verdslig gjennom vennskap og religiøst gjennom felles dyrking av gudene.

Kongene hadde derimot en forholdsvis passiv rolle innenfor den norrøne religionen. Dette skulle imidlertid komme til å endre seg med innføringen av kristendommen.

Kamp om makten i Skandinavia

Det var også en sterk rivalisering om overherredømmet i Skandinavia. Mel­lom skandinaviske herskere foregikk det en intens maktkamp som bare i be­skje­d­en grad ble utkjempet med våpen, men som kom til uttrykk gjennom statussymboler som skip, haller, gravhauger og klær.

Gresseng med to gresskledde jordhauger i bagrunn. Bak sees vann og trær
Gravfeltet på Borre i Vestfold ble trolig etablert på 500–600-tallet og inneholder en skipsgrav fra omkring år 900. Storhaugene er et vitnesbyrd om maktkampene i merovingertiden og den tidlige vikingtiden. Foto: Unn Pedersen

Danske Harald var konge i Norge

Et vitnesbyrd om maktkampene finnes på danskekongen Harald Blåtanns runestein i Jelling i Danmark. Der hevder Harald at han har vunnet makten over både Danmark og Norge. Steinen ble reist rundt 965, mellom to store gravhauger og ved siden av en nyoppført kirke.

Harald Blåtann, eller hans krigerfølge, kan også ha satt spor etter seg i Vest­fold. Både Oseberg-graven og Gokstad-graven har vært plyndret. Da­te­rin­g­er av spadene i innbruddsgangen har nylig vist at plyndringene fant sted noe etter 953. Dermed er det er et påfallende samsvar med Harald Blå­tanns regjeringstid. Det er ikke sikkert at han selv deltok i plyndringene, men det er rimelig å tenke seg at Harald Blåtann sto bak makt­de­mon­stra­sjon­en.

Oppreist stein med innhogde runer i landskap
Harald Blåtanns runestein i Jelling på Jylland. På steinen står det skrevet «Harald Konge bød gjøre disse kumler [runer] etter sin far Gorm og sin mor Thyre, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». Foto: Unn Pedersen
Emneord: Politikk og makt Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. nov. 2023 15:04