print logo

Vikingenes vakre verden

Vikingtidens skipsgraver gir et enestående innblikk i den vakre utsmykningen som eliten omga seg med. Smykker av metall, glass og edle steiner viser at også «folk flest» satte pris på det vakre i livet.

Gravfunnene fra Oseberg og Gokstad inneholder skip, senger, vogner, sle­der og teltstenger som er dekorert med utskjæringer. Gravkammeret i Oseberg var pyntet med veggtepper som gjengir fargerike og dramatiske scener. Selv hundehalsbånd og seletøy er dekket av små dekorative beslag av metall.

Stevnen på vikingskip. Utsmykket med treskjæringer. Stevnen ender med å slynge seg inn mot seg selv, spiralformet, dyrehode innerst
Stevnen på Oseberg-skipet ender i et ormehode og er skåret ut av svært dyktige treskjærere. Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC-ND 3.0

De mange bevarte metallsmykkene fra vikingtiden viser at utsmykningen ikke var forbeholdt de aller rikeste. Både bønder og byfolk bar dekorerte smykker. I deres graver er klær og gjenstander av tre i liten grad bevart, men mange kan ha eid utskåret treverk og dekorative tekstiler.

Sterke farger

Vikingtiden var langt mer fargerik enn et museumsbesøk gir inntrykk av. Eks­tremt gode bevaringsforhold i Oseberg-graven har vist at mange av tre­gjen­stand­ene var malt i sterke farger.

Fargene var klare og tydelige da gjenstandene ble gravd fram fra jorden i 1904, men de bleknet raskt i møtet med lys og luft. Skjoldene fra Gokstad og enkelte runesteiner har også rester av sterke farger.

Illustrasjon av bit av veggteppe. Menneskeformer og noe som ligner et skip. Duse pastellfarger på gul bakgrunn
Vi får et lite innblikk i vikingenes fargerike verden gjennom et bevart fragment av et veggteppe fra et gravkammer på Rolvsøy i Østfold. Tegning av Tone Stren­ger. Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Originaler og kopier

Motivene på smykker av metall avslører at noen er kopier, mens andre er dårlige etterlikninger. Mange ganger er det åpenbart at håndverkeren som laget etterlikningen, ikke forsto motivet og utformet det feil.

De beste arbeidene er derimot skapt av kreative håndverkere som utnyttet råmaterialene slik at dekoren fremstår som svært livaktig. Den høye kva­li­te­t­en på mange av arbeidene viser at de har blitt laget av håndverkere med lang trening. Ved å sammenlikne gjenstander har det vært mulig å på­vi­se en­kelt­hånd­ver­k­ere eller håndverksskoler.

Dyr i ornamentikken

Dyr forekommer i mange av treskjæringene og metallarbeidene. Dekoren kal­les dyrestil, og den hadde vært i bruk i over 600 år ved starten av vi­king­tid­en. Den utvikles videre, og vi­king­tid­ens ulike dyrestiler har fått navn etter funnene de opptrer i: Oseberg-stil, Borre-stil, Jelling-stil, Mam­men-stil og Ringerike-stil.

Vi kan gjenkjenne løver, fugler og ormer, men flere av dyrene ser mest ut som fantasidyr for oss. Folk i vikingtiden kan likevel ha hatt en klar for­me­ning om hvilke dyr det var. Det er også sannsynlig at det var motiver som ikke alle skulle forstå, men som bare ga mening for de innvidde.

Rikt utsmykket dyrehode på stolpe, pyntet med små metallbeslag
I Oseberg-graven er det funnet fem dyrehodestolper med detaljerte ut­skjæ­r­in­g­er i dyrestil. Denne, som ofte kalles den barokke dyrehodestolpen, er i tillegg pyntet med en rekke små metallbeslag. Foto: Ove Holst/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Sagn og myter

Noen scener med mennesker, dyr, skip eller bygninger kan vi dra kjensel på om vi sammenlikner med myter, sagn og fortellinger skrevet ned i tidlig mid­del­al­der. På vognen fra Oseberg er det avbildet en mann omringet av or­m­er, ofte tolket som sagnskikkelsen Gunnar i ormegården, som det be­ret­tes om i Vølsungesaga. Veggteppet fra Oseberg inneholder en scene med mange menn som henger i trær. Dette er tolket som en hellig lund hvor det er utført menneskeofringer.

Andre motiver er det vanskeligere å identifisere, dels fordi mange myter og fortellinger ikke er bevart i nedskrevet form. Et godt eksempel er gripedyret, en karakteristisk skikkelse som dukker opp i tidlig vikingtid. Som navnet til­sier er dette et dyr som griper om seg selv, andre dyr og rammeverket rundt med små karakteristiske poter.

Gripedyrene opptrer ofte i scener som gir assosiasjoner til lek og moro. Andre scener ser snarere ut til å forestille to ulike dyr i kamp med hver­andre.

Ordkunst

Fortellinger, sagn og myter ble fortalt videre fra generasjon til generasjon. De besto av scener og elementer som det var mulig å huske og fortelle vid­ere. Skaldene var ordkunstnere som stadig skapte nye språklige bilder.

Skaldekvadene inneholdt kenninger, som er en type omskrivninger. En kri­g­er kunne for eksempel omtales som sverdsvinger, og en konge som gull­ut­del­er. Kenningene kunne være så kompliserte at det bare var noen få ut­val­g­te som umiddelbart forsto betydningen. Slik sett hadde skal­de­dikt­nin­g­en mye til felles med dyreornamentikken:

Det mælte mi moder,
at eg meg skulle kjøpa
fløy og fagre årar,
fara bort med vikingar,
standa opp i stamnen,
styra dyre skuta,
halda så til hamnar,
hogga mann og annan.

(kvad av Egil Skallagrimsson, oversett av Leiv Heggstad, Egilssoga, Oslo 1994)

Emneord: kunst, graver håndverk, metall, språk, mytologi Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:58