Husholdet på en vikingtidsgård besto av et ektepar, deres barn, eventuelle arbeidsfolk og treller. Ekteparets foreldre bodde også på gården, om de fortsatt levde. Hos eliten var krigerfølget i tillegg en del av husholdet. På de minste brukene bodde det trolig ikke mer enn tre–fire mennesker. På de største gårdene kan det ha bodd over 100.
I løpet av vikingtiden ble det større variasjon i byggeskikken. Tunet fikk flere småhus, men langhuset var fortsatt den viktigste bygningen på mange gårder. På større gårder var langhuset ofte 30–40 meter langt og 4–5 meter bredt. Det lengste kjente huset, fra Borg i Lofoten, var hele 83 meter langt.
Lite privatliv
Langhuset kunne huse både folk og fe, slik som tidligere, men i vikingtiden ble det mer vanlig med en egen bygning for dyrene.
Privatliv slik vi kjenner det, fantes ikke på gården. Menneskene spiste, arbeidet og sov stort sett i det samme rommet. Alle diskusjoner var derfor «offentlige», og det samme gjaldt seksuallivet.
Utnyttet alle ressurser
Menneskene på gården levde stort sett av det de selv produserte. Overskuddet brukte de til å bytte til seg andre varer. Tilgang på ulike naturressurser førte til en viss spesialisering, for eksempel var det en rekke bønder som baserte seg på fiske eller jernutvinning.
De regionale forskjellene i gårdsdriften var store. Fiske var av størst betydning i Nord-Norge, og åkerbruk i Trøndelag, på Østlandet og Jæren. Korn ble dyrket hvor det var mulig over hele landet, og husdyrhold spilte en stor rolle i gårdsdriften. For å kunne bruke alle tilgjengelige ressurser hadde mange gårder én eller flere setre i utmarka.
Hele familien i arbeid
Arbeidsoppgavene sto i forhold til størrelsen på gården. Var den liten, måtte hele husholdet ta del i alt gårdsarbeidet. Barna måtte også delta så snart de kunne. Var gården stor, slapp husbonden og familien hans unna det tyngste og mest strevsomme arbeidet.
Arbeidsomhet var en viktig egenskap for den som hadde få mennesker i arbeid. Hávamál sier: «Opp i otta / og ut må han / som har få folk i arbeid; / en mister mye / med morgensøvnen, / rask er halvveis rik».
Ekteskap
Ekteskapet markerte opprettelse av en driftsenhet som skulle drive en gård. Et av ordene for ekteskap i norrønt er hjúnskapr. Ordet er sammensatt av hjún/hjón og skapa.
Hjún kan bety ektefolk, skapa er det samme som å skape. Hjún betegnet også dem som arbeidet på en gård. Disse to betydningene av ordet hjún understreker sammenhengen mellom ekteskap og gårdsdrift.
Samarbeid og arbeidsdeling
I den daglige kampen for tilværelsen på gården var det trolig forholdsvis klar arbeidsdeling mellom ektefellene. Redskaper i gravene tyder for eksempel på at tekstilhåndverk hovedsakelig ble utført av kvinner.
Bondekona ledet arbeidet innendørs, dyrestell, tekstilhåndverk, matlaging, oppbevaring og utdeling av mat. Bonden ledet arbeidet utendørs, men kvinnene deltok nok i utearbeidet i onnene. Når bonden var bortreist, hadde bondekona det overordnede ansvar for driften av gården.
Gårdskult
Religiøs aktivitet var en viktig del av livet på gården. Bolighuset var arena for en gårdskult som omfattet jevnlige blot til gudene. Slektens gravplass lå også i tilknytning til gården. Forfedrene ble regnet som aktive deltagere i gårdsdriften, og mat og drikke ble servert ved gravhaugene.
Gårdens sentrale posisjon i samfunnet kommer klart frem i den norrøne mytologien. I Åsgard hadde hver av gudene sin egen gård. Rundt Åsgard lå Midgard, stedet hvor menneskene hadde sine gårder. Omkring Midgard lå Utgard, der bodde vesener som var gudenes og menneskenes fiender. Gården med inn- og utmark var med andre ord en modell for hvordan man tenkte seg at universet var organisert.
I filmen under foreleser arkeolog Unn Pedersen om arkeologenes kilder til livet i byen og livet på gården i vikingtid.