print logo

Harald Hårfagre og Danmark

Danmarks rolle i norsk historie har vært ømtålig blant norske historikere. «Firehundreårsnatten», Henrik Ibsens begrep, har ofte fått stå som fellesnevner for hvordan danskene har vært oppfattet i norsk historie.

«Sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kon­ge­rig­et Norge» kalte eidsvollsmannen Nicolai Wergeland sitt his­to­rie­verk om dansketiden (1380‒1814). Han var ikke den første til å rakke ned på danskene. Allerede Snorre Sturlason kom i Heimskringla med skam­løst skryt av nord­men­n­e­ne, på bekostning av danskene.

Snorre gjorde sitt beste for å minimalisere danskenes nærvær i norsk his­to­rie før dansketiden. En viktig strategi bestod i å gjøre Harald Hårfagre til en Vestfold-konge. Dermed kunne Oslofjord-området framstå som eld­gam­melt norsk, mens det i virkeligheten lå under dansk dominans på Harald Hår­fag­res tid. I Snorres egen samtid, rundt 1230, var området fortsatt omstridt.

Detalj av Codex Frisianus fra 1325, den eneste bevarte versjon av Heimskringla fra middelalderen. Gotisk skrift. Bildet viser begynnelsen av kapittel 15: Sagaen om Harald Hårfagre.
Snorre Sturlasson skrev Harald Hårfagres saga omkring 1230 og overdrev norske kongers historiske tilstedeværelse i Vestfold ved å påstå at rikssamlingen startet der. Andre kilder tyder på at Harald Hårfagre holdt til på Vestlandet. Bildet viser en detalj av Codex Frisianus fra 1325, den eneste bevarte versjon av Heimskringla fra middelalderen.

Snorres nasjonale myte

Snorres versjon av rikssamlingen var lenge akseptert lære. Kun i de siste år­ti­e­ne har danskenes nærvær i Viken og Hårfagre-kongenes sannsynlige til­holds­sted på Vestlandet blitt løftet fram, gjennom arkeologiske un­der­sø­k­el­ser og nitide granskinger av sagaer og skaldekvad.

Likevel har vi ennå ikke kommet helt ut av den nasjonale tvangstrøya. His­to­ri­ke­re har fremdeles en tendens til å studere sitt «eget» land i vi­king­tid­en og middelalderen. Historiefaget har hatt en viktig rolle i å skape nasjonal iden­ti­tet, og har det til dels ennå.

Danmark: sterkt og sårbart

Tar vi konsekvensen av at Norge bare er ett blant mange land i verden, ser det annerledes ut. I Skandinavia var det gjennom hele middelalderen Dan­mark (inkludert svenskekysten opp til Göta älv og tidvis nordtyske om­rå­d­er) som var det mest ressursrike området.

Den sterke danske posisjonen skyldtes i vikingtiden den enkle tilgangen med skip og i middelalderen at det var mest sammenhengende fruktbar jord der. Landet var dertil strategisk best plassert, med nærhet til tyske områder og som transittområde mellom øst og vest.

Danmark var likevel også det mest sårbare området i Skandinavia, fordi det lå utsatt til for press sørfra. Rundt år 800 kom presset fra karolingerne, mot slutten av 900-tallet og 1100-tallet fra Det tysk-romerske riket. Alle gan­g­e­ne klarte danskene å mobilisere og unngå å bli oppslukt.

Satte Norge under press

Presset sørfra satte også i sin tur Norge under sterkt press. Rundt 800 eta­b­ler­te danskene trolig Kaupang som ledd i sitt herredømme over Viken. Da Danmark ble presset av Det tysk-romerske riket, måtte norske overhoder (ladejarler og Erling Skakke) finne seg i å avlegge lensed til danske konger.

Men innimellom disse periodene, da danskene samlet seg mot press sørfra, var de gjennom faser med indre uro og splid. Da kunne mulighetene by seg for Norge og etter hvert for Sverige.

Selv om danskekongene kontrollerte Viken på Harald Hårfagres tid, hadde de i denne perioden store indre problemer. Sannsynligvis var det denne svekkelsen som i det hele tatt gjorde det mulig for Harald Hårfagre å svinge seg opp som Norges første konge.

Tilfeldighetenes spill

Harald Hårfagres kongedømme kunne fort blitt en episode. Mot slutten av 900-tallet styrte ladejarlene «Norge», som i praksis vil si Trøndelag. I tillegg var de altså lenstakere under danskekongene. Etter Olav Haraldssons totale nederlag på Stiklestad i 1030 ble hele Norge underlagt Danmark. I kjøl­van­n­et av dette inntraff imidlertid et av historiens avgjørende dødsfall.

Vi snakker ikke her om Olav selv, som døde i forsøket på å gjenvinne Norge i 1030. Hans død fikk først og fremst betydning på lang sikt. Men i 1035 døde Knut den mektige. Med ham gikk hele det danske Nordsjøveldet i opp­løs­ning. I over hundre år hadde danskene nok med å hevde seg overfor ag­g­res­si­ve naboer, inkludert nordmenn.

Det er i denne perioden vi virkelig burde snakke om en norsk rikssamling, og da med Harald Hardråde som rikssamleren. Harald mislyktes riktignok i å ta England, men han er sannsynligvis den første norske kongen som klarte å gjøre seg gjeldende på Østlandet.

Slagbilde fra middelalderen: Hester og soldater i kampens hete
Bør man snakke om Harald Hardråde som den egentlige rikssamleren? Harald Hardråde i Slaget ved Stamford Bridge. Den norske kongen kan ses midt i bildet med krone og rød brystplate. Fra "The Life of King Edward the Confessor" av Matthew Paris, 1200-tallet. Bildet har falt i det fri, public domain.

 

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:57