print logo

Primærnæringene moderniseres

Rask industriutbygging preget det norske samfunnet i etterkrigstiden. Men forandringene i primærnæringene fikk minst like stor betydning for utviklingen av nordmennenes levekår.

I 1945 hadde de tradisjonelle næringene fremdeles en meget sterk stilling i Norge. Andelen av befolkningen som var sysselsatt i jordbruk, skogbruk og fiske, holdt seg påfallende stabil gjennom første del av 1900-tallet.

Rett etter annen verdenskrig fant flere sitt levebrød innenfor disse primærnæringene enn alle de som arbeidet i industri, bergverk og bygg- og anleggsvirksomhet til sammen.

Men fram til 1970 sank sysselsettingen i primærsektoren dramatisk. Andelen som livnærte seg der, falt til ti prosent av befolkningen – en tredjedel av hva den hadde vært 20 år tidligere.

Likevel økte produksjonen. Forklaringen er at primærnæringene gjennomgikk en revolusjonerende mekanisering og modernisering.

Nytt «hamskifte»

Omstillingen fra selvforsyning mot salgsjordbruk og økt husdyrhold i siste del av 1800-tallet har fått betegnelsen «det store hamskiftet». Endringene den gangen ga hele sektoren en ny form.

Det nye teknologiske mønsteret som slo igjennom i primærnæringene i tiårene etter annen verdenskrig kan kalles et hamskifte nummer to. Tydeligst var omstillingen i landbruket, der den innebar endrede driftsformer på de fleste områder. Motorkraft overtok arbeidet for både dyr og mennesker.

Nesten 200 000 hester – like mange som antallet gårdsbruk – gjorde tjeneste bak plogen og i skogen i 1950, slik de hadde gjort siden det forrige hamskiftet. Tjue år senere var 80 prosent av dem borte. Til gjengjeld var det da kommet godt over 100 000 traktorer i drift – ti ganger flere enn i 1950.

Mekanisert hverdag

Traktorer med hydraulikk førte også med seg et arsenal av nye maskiner: gjødselspredere, potetopptakere, høysvanser og skurtreskere. Samtidig inntok titusenvis av melkemaskiner norske fjøs, mens vitenskapelig utvalgte blandingsraser av kyr mer enn fordoblet den daglige melkemengden. Mer effektive plantevernmidler sikret, sammen med en flerdoblet bruk av kunstgjødsel, kraftig økning i avlingene per arealenhet.

Også i skogen overtok maskinene og vitenskapsbasert drift. Nye metoder innebar overgang fra høsting til dyrking av skog i mange områder, slik at tilveksten økte betydelig. Motorsager og annet mekanisert utstyr førte til at mye av det tyngste slitet tok slutt. Dessuten økte produktiviteten voldsomt. En skogsarbeider i 1970 kunne felle fem ganger så mye tømmer per dag som han gjorde før krigen.

Økt spesialisering

Innarbeidede livsformer i landbruket ble grunnleggende endret gjennom denne utviklingen. Moderniseringen skapte nye mønstre for organisering av arbeidet for de mange hundre tusen nordmenn som fortsatt hadde sitt virke i denne sektoren.

En tilsvarende utvikling fant sted i fiskeriene, med overgang fra sesongpreget kystfiske til høyt spesialisert helårsfiske til havs, selv om flåten av små sjarker holdt stand i Nord-Norge. Også her spilte den teknologiske utviklingen en viktig rolle. Kraftblokk med hydraulikk og nye letemetoder knyttet til ekkolodd og sonar effektiviserte fiskeriene både langs kysten og til havs. Og en langt større del av dem som drev fiske, fikk nå dette som eneste yrke.

Særtrekk forsvant

Samlet førte endringene i de ulike primærnæringene til at de gamle yrkeskombinasjonene mellom fiske og jordbruk langs kysten og mellom jordbruk og skogbruk innenlands gikk i oppløsning forbausende raskt. Denne kombinasjonsdriften som utnyttet ulike deler av naturgrunnlaget med årstidenes vekslinger, hadde særpreget norsk landbruk og fiske gjennom flere århundrer.

Samtidig med at industriveksten gav hele næringslivet her i landet en sammensetning som lignet mer på strukturen i andre moderne samfunn, gjorde mekaniseringen av primærnæringene fram til 1970 nesten slutt på et av de eldste særtrekkene ved «annerledeslandet» Norge.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00