print logo

Høyere levestandard, mindre forskjeller

Utviklingen etter 1945 samlet Norges befolkning om mer likeartede opplevelser og gjøremål. Økonomisk vekst og offentlige reguleringer ga grunnlag for sosial trygghet og gjennomslag for en felles forbrukerkultur.

Annen verdenskrig styrket det nasjonale fellesskapet i Norge på avgjørende vis. Nordmenn flest hadde opplevd en spesiell samhørighet på tvers av tradisjonelle sosiale skillelinjer.

I tiårene som fulgte, ble samfunnsutviklingen preget av fellesskap og samarbeid – også på det politiske plan. Med bred politisk oppslutning ble det bygd ut velferdsordninger som skulle sikre alle en trygg livsstandard.

Men fra slutten av 1960-tallet reagerte en ny generasjon mot det mange oppfattet som sentralisert ensretting og konformitetspress.

Vekst med felles verdier

Motstanden mot okkupasjonsstyret og utfordringene i krigshverdagen synliggjorde og befestet et felles verdigrunnlag som preget samfunnslivet i 1950- og 1960-årene. En samlende visjon for hele den vestlige verden ble «frihet fra frykt og nød», som det het i Atlanterhavs-erklæringen fra Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill sommeren 1941.

Den norske hjemmefrontlederen Paal Berg formulerte målet for samfunnsutviklingen slik: «Vi skal få en velferdsstat med lik rett for alle».

Sosial fordeling av økonomisk vekst skulle gi grunnlag for vesentlig mindre forskjeller mellom yrkesgrupper og landsdeler enn før krigen.

Forbrukersamfunn i emning

Veksten fant sted innenfor rammen av et forbrukersamfunn sterkt inspirert av impulser fra USA. På mange måter ble hverdagslivet omformet mot en felles materiell kultur.

Fotografi, interiør, fotobutikk. I store bokstaver på veggen: "Bildesenter"
Fotoforretningen J. L. Nerlien i Nedre slottsgate 13 tilbød i 1968 ulike produkter innen foto og film. Foto: Leif Ørnelund/Byhistorisk samling/Oslo museum/CC BY-SA

En livsstil preget av nye forbruksvaner hadde bredt seg i deler av befolkningen allerede før krigen. Standardiserte merkevarer satte sitt preg på siste del av 1930-årene. Elektriske husholdningsapparater, vaskepulver, kullsyreholdige leskedrikker og sigaretter slo da igjennom som masseartikler.

Langvarig rasjonering

Det virkelige gjennombruddet for velstands- og forbrukskulturen kom fra slutten av 1950-tallet. Første etappe etter krigen sto i den felles nøysomhetens tegn. En stram rasjonering av dagligvarer forlenget begrensninger fra okkupasjonstiden i årevis.

Melk, ost og egg kom ikke i fritt salg før etter fire år. Kjøtt, kaffe og sukker var rasjonert helt til 1952. Mer luksuspregede forbruksartikler var gjenstand for mengderegulering enda lenger, og det varte helt til 1960 før bilsalget ble frigitt.

Andre land i Vest-Europa opphevet rasjoneringen tidligere. Norske myndigheter valgte å holde igjen forbruket av importerte varer som ikke ble ansett for helt nødvendige. Dermed kunne landets begrensede tilgang på pund og dollar reserveres til viktigere formål. Reguleringsøkonomien skulle sikre rettferdig fordeling av knappe ressurser og legge grunnen for langsiktig økonomisk vekst.

Myndighetene satte i første omgang offentlige investeringer foran det private forbruket. Til gjengjeld fikk sentrale sider ved forbrukerkulturen bredt gjennomslag da reguleringene først ble løsnet.

Fotografi av kjøttutsalg. Kunder betjenes av personalet over disk
Etter at rasjonering på kjøtt ble opphevet i 1952, kunne forretningene igjen fritt selge slaktevarer. Her tilbyr Johs. Linde kolonialforretning i Bentsegata 2 på Sagene i Oslo blant anna på «nyrøkt bacon, bayonne, pic nic» og «nysprengt koke- og stekeflesk». Bilde tatt i 1961. Foto: Atelier Rude/Byhistorisk samling/Oslo museum/CC BY-SA

Sosialdemokratisk forbrukskultur

Forbrukersamfunnet vokste frem som del av en sosialdemokratisk moderniseringspolitikk i vårt land. Sammen med økt forbruk ble utjevningstanken kulturelt fellesgods, og virkningen av velstandsveksten nådde lenger ut enn i land med større sosiale forskjeller.

Jevnt over ble reallønnen fordoblet fra 1945 til begynnelsen av 1970-årene, men det private forbruket ble nesten tredoblet. Utjevning av inntekts­forskjellene mellom ulike befolkningslag førte til at de som hadde ligget lavest, fikk en mye raskere forbruksvekst enn gjennomsnittet.

Lønnsutjevning

En byråsjef tjente før krigen mer enn dobbelt så mye som en vanlig arbeider. Tidlig på 1970-tallet var forskjellen redusert til det halve.

Grupper med høy inntekt måtte også betale mer enn andre av det offentlige fellesforbruket, som økte raskt. Velferdssamfunnets ytelser hevet på den andre siden levestandarden til folk som sto utenfor arbeidslivet.

Også inntektsforskjellen mellom kjønnene ble vesentlig redusert. I 1946 var timelønnen for kvinner i norsk industri bare litt over halvparten av mennenes. I 1970 hadde den økt til tre fjerdedeler av gjennomsnittet for menn.

Et mer ensartet livsmønster

Samlet innebar utjevningen og spredningen av forbrukersamfunnets velstandsvaner en forsterket uniformering av dagliglivet til nordmenn flest. Variasjonene i klesdrakt, boformer og livsstil mellom regioner og mellom by og land ble mindre tydelige enn før.

Befolkningen ble også mer ensartet sosialt sett. Rundt 80 prosent av de yrkesaktive hadde i 1970 stilling som lønnstagere. Før krigen gjaldt det bare halvparten.

En stadig større del av befolkningen fikk på denne måten likeartet status når det gjaldt både inntektsgrunnlag og forbruksmønster og hadde grunn til å føle seg i samme båt. Slik gjorde velstandsutviklingen og den sosiale utjevningen på 1950- og 60-tallet Norge til et uvanlig homogent samfunn.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 11:39