print logo

Fiskeeventyret

Fredag er Norges viktigste dag: Kirkens forbud mot å spise kjøtt denne dagen, og mange andre helligdager, sikret norske fiskere et umettelig marked i Europa. Men det var også andre som ville tjene på fisket i Norskehavet.

Den norske kystlinjen var senmiddelalderens Klondike. Her var det de store rikdommene fantes, og her oppstod en markedsøkonomi som gjorde menneskene bosatt langs kysten til landets rikeste.

På verdens ytterste ø

I 1432 strandet et skip ved en av Røsts 365 øyer. Mannskapet, eller de 15 som var igjen etter flere måneders farefull seilas i Norskehavet, søkte ly i det hvelvede skipsskroget gjennom kalde vintermåneder. En fisker som skulle se til sauene sine, fikk øye på de skipbrudne.

Skipper Querinis beretning fra oppholdet på Røst er blant de merk­ver­dig­ste kilder til eldre norsk historie. Den italienske skipperen skildrer et jordisk paradis der uskylden rår. Menn og kvinner viser seg nakne for hverandre uten å blyges, de låser aldri dørene, og barna herdes gjennom å sove under åpen himmel.

Fotografi fra toppen av en skarp egg på et fjell på en øy. Utsikt ut mot havet, flere høytragende øyer.
Utsikt fra Storfjellet på Røst i Lofoten. Foto: Erlend Haarberg/NN/Sam­foto/NTB scanpix

Røst i Europa

Samfunnet Querini skildret, var likevel langt fra noen utpost, men tett inte­grert i et europeisk handelsnettverk. Folk levde av å fiske og selge fangsten videre. Presten på øya var en tysk dominikanermunk, og inn­byg­g­erne var mer kristne enn paven – over halvparten gikk til nattverd i påsken. En utstasjonert setesvein (ombudsmann for erkebiskopen) sørget for at erkebiskopen fikk sin rettmessige andel av overskuddet.

Querinis beretning er preget av hans egne fordommer, men gir samtidig et unikt bilde av et nordnorsk fiskersamfunn og dets blanding av tradisjonelle normer og moderne levesett. Querini selv reiste sørover om våren, traff erkebiskopen på veien og dro så videre til landsmannen Johan Franke, som var høvedsmann på Stäkeborg i Sverige. Norden var langt fra noe av­sides­lig­g­ende sted i senmiddelalderen.

Livet på Bryggen

Bergen var sentrum i de hanseatiske kjøpmennenes skandinaviske imperium. Hit strømmet torsk fra Nord-Norge for å bli eksportert ut til Europa.

Bergen var Nordens største by, med oppimot 10 000 innbyggere. Omtrent en tiendedel var tyskere, som holdt til på tyskerbryggen, Nordens farligste plass. Det store mannsoverskuddet gjorde at prostitusjon og kriminalitet florerte. Tyskerne satte også sitt preg på byen gjennom håndverksyrkene. Det fantes en rekke laug i byen, skomakerlauget var særlig aktivt.

Fargelagt illustrasjon som viser Bergen: Bryggen og bebyggelsen rundt havna
Bergensprospektet til Hieronymus Scholeus fra 1581. Dette er den tidligste illustrasjonen av Bergen som vi kjenner til. Foto: Billed­samlingen/Uni­ver­si­tets­bi­blio­teket i Bergen

Hansaen, fiskerne og staten

Hansaen var oljen som smurte hele den norske kysten. Nordnorske fisker­bønder solgte lasten hos tyskerne, direkte eller gjennom mellommenn. Mange tok opp såkalt «nordfarergjeld» hos tyske kjøpmenn og risikerte dermed å bli bundet til dem i en form for gjeldsslaveri. For det meste brakte imidlertid hansaen velstand og luksus.

Norske styresmakter ønsket å begrense de tyske kjøpmennenes virksomhet til Bergen, og de ville pålegge dem tilsvarende skatt som norske innbyggere måtte betale. Samtidig var unionskongene ofte avhengig av hansaen økonomisk og derfor under press for å føre en mer hansavennlig politikk enn det norske interesser tilsa.

Det spenningsfylte forholdet toppet seg i en konflikt mellom høvedsmannen Olav Nilsson og hanseatene i Bergen i 1455. Det endte med at 60 mann mistet livet, deriblant høvedsmannen.

Englands generalprøve

På begynnelsen av 1400-tallet begynte engelske kjøpmenn å seile til Island for å fiske torsk. Det dannet opptakten til «det engelske århundret» i islandsk historie, og en heftig dragkamp mellom engelskmenn og unions­kongene, som stort sett støttet hansaens monopol på fiske i området. Tidligere hadde fisken fra Island blitt kanalisert videre via hansaen i Bergen.

Fire «torskekriger» ble utkjempet på 1400-tallet. Ingen av dem klarte å fjerne engelskmennene fra Island. For islendingene skapte dette stor vel­stand og nye muligheter. Engelskmennene lærte seg å håndtere skip, noe som skulle komme godt med i deres gryende verdensherredømme på havene.

Island var en god generalprøve. På slutten av 1400-tallet fant engelsk­men­n­ene store torskeforekomster ved Newfoundland. De var klar for større oppgaver og lengre reiser. Islands store århundre var forbi.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. aug. 2016 19:04