Kirkens utfordringer etter svartedauden

Ikke bare var mange mennesker døde og en rekke gårder lagt øde etter pesten. For kirken var inntektene i fritt fall, fordi ingen ville betale tiende og landskyld etter gamle satser. Hadde nordmennene mistet troen?

I 1388 startet biskop Øystein Aslaksson i Oslo stift på sin store livsoppgave: å få oversikt over stiftets eiendommer etter pestens herjinger. Biskop Øysteins jordebok er resultatet av 13 års møysommelig registrering av kirkens eiendommer.

Nesten 10 000 eiendomsparter ble skriftfestet. Småparter ble solgt eller slått sammen. Slik skulle biskopen og hans prester sikre seg levebrød i den nye situasjonen. Håpet var at alt skulle bli som før. Det var et fåfengt håp.

Oppslag fra bok fra middelalderen. Informasjonen er ført i to kolonner
Oppslag fra biskop Øystein Aslakssons jordebok, som fikk tilnavnet «Rødeboka» etter fargen på permene. Boka er en svært viktig kilde til norsk historie i sen­middel­alderen. I 1698 ble originalteksten utlånt til den danske arkiv­sekre­tæren Arne Magnussen i København, og den ble tilbakelevert til Norge først i 1937. Boka er nå å finne på Riksarkivet i Oslo. Foto: Riksarkivet, NRA AM 328 fol. 59

Et stort, øde landskap

Biskopens rundreise var nedslående: Svært mange gårder var forlatt og stod til nedfalls. En typisk bygd var Asker. Der var bare 54 av 129 bruk i drift, resten lå øde. Prestene gjorde det beste de kunne – de byttet bort små gård­parter og forhandlet med leilendinger om landskyld.

Ingenting kunne imidlertid forhindre nedgangen. Løsningen var å slå sammen prestegjeld. Der Asker prosti tidligere hadde hatt tre prester, var det nå bare økonomisk rom for én.

Enda verre stilt var klostrene, som ikke hadde samme mulighet for sammen­slåinger. Senmiddelalderen er en sammenhengende nedgangstid for klostrene. Reformasjonen var nådestøtet.

Fotografi som viser 1880-tallsbygg reist over ruiner av steinmur
Olavsklosteret var et dominikanerkloster som stod ved siden av Hallvardskirken i Oslo i middelalderen. Klosteret ble konstruert i løpet av 1200-tallet og bygget om i flere omganger før 1350. Etter reformasjonen flyttet biskopen inn i øst­fløyen, mens nordfløyen ble katedralskole. Selve kirken, sørfløyen, ble revet. I 1883–1884 ble den nye bispeboligen reist på ruinene av Olavsklosteret. Svein Erik Dahl/Samfoto/NTB scanpix

Ukristelige bønder?

I Øvre Telemark betalte ikke bøndene vanlig tiende til kirken eller leidangs­skatt til kongen. Telemarkingene gjorde også opprør mot de verdslige makthaverne. «Kjærligheten er tynn dere imellom», skrev biskop Øystein refsende til bøndene der. Prestene måtte klare seg med betaling for sine tjenester.

Bøndene fra Hardanger var likevel ikke så ukristelige. Ved Røldal kirke i Ullensvang, Vestland bar de hver sankthansaften krusifikset ut av kirken og gikk i prosesjon. Mange ble etter sigende helbredet av krusifikset. Helt opp til moderne tid har denne tradisjonen og troen holdt seg.

Ukristelige nordmenn?

I det pavelige vatikanbiblioteket ligger det oppbevart rundt 150 brev skrevet til paven fra Norge. De aller fleste dreier seg om å få pavens til­giv­else for ulike synder, ofte for det som er kalt «fødselsdefekt» – å være født utenfor ekteskap. Dette gjaldt trolig ett av tre barn, og uektefødte menn måtte søke paven om dispensasjon for å få et kirkelig embete.

Brevene til paven vitner også om at geistlige ikke alltid overholdt forbudet mot å bære våpen. De kan fortelle om fullt bevæpnede munker som gjøv løs på ordensbrødre, og om geistlige som drepte kolleger med steinkast.

Gaver til kirken

Vi bør likevel ikke overdrive utsagnskraften i disse brevene. De forteller om overtredelser, ikke om hvordan ting vanligvis fungerte. Et mer kraftfullt vitnesbyrd om menneskers kristentro er alle sjelegavene som strømmet til kirken i senmiddelalderen. Menneskene var redde for hva som skulle skje etter døden, særlig etter at Gud hadde kastet sin svøpe over dem for deres synder med en slik uutholdelig epidemi.

Kirken eide ved utgangen av middelalderen derfor nesten halvparten av all jord i Norge. En gave til kirken var den tids livsforsikring, som til og med dekket livet etter døden – og det var jo det viktigste.

Ved dronningens bord

Biskop Øystein samarbeidet tett med høvedsmannen på Akershus, Agmund Berdorsson Bolt. De utvekslet eiendommer, deltok i riksrådsmøter og tok imot kongen og dronningen når de kom på besøk. I 1388 var begge med på å velge Margrete til norsk riksforstander, og året etter dro de til Nidaros for å krone Erik av Pommern til norsk konge.

Tegning av biskop Øysteins segl. Biskopen figurerer selv i seglet
Biskop Øystein Aslakssons segl. Slike segl fungerte som underskrifter og er derfor å finne på politiske og rettslige dokumenter fra middelalderen. Men et segl var også en logo, et kjennemerke: De kunne plasseres på gjenstander og bygninger, og blant adelen var det vanlig å bruke våpenskjoldet i seglet. Foto: Riksarkivet

I 1405 var kong Erik i Oslo på egen hånd. Margrete hadde instruert ham om ikke å gi etter for riksrådets krav, og alltid formulere seg vagt og velvillig. Han skulle avvente om Agmund ville gi fra seg festningen, men gjorde han det ikke, «skulle han kreve den i Guds navn og ta den vennlig fra ham uten noen oppstand».

Den «fullmektige fruen» Margrete fikk viljen sin, her som ellers. I sen­middel­alderen foregikk samarbeidet mellom kongemakt og kirke stadig mer på kongemaktens banehalvdel.

Emneord: Politikk og makt, Kultur og religion Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2023 14:01