print logo

Bondekommunalisme

Mange har ment at senmiddelalderen var en forfallstid da kongedømmet mistet kontroll lokalt og bygdetingene fikk en renessanse. Kongedømmet og kirken hadde til gjen­gjeld alltid samarbeidet med bondesamfunnet ‒ dette fortsatte i senmiddelalderen.

«Bondekommunalisme» kan defineres som samhandling i lokalsamfunnet for å løse offentlige oppgaver. Det fantes ikke noe ord for kommune eller bygd på norrønt. De brukte ord som herred, fylke, skipreide (enhet innen­for leidangen) og sogn om lokalsamfunnet. Det viktige er at bygde­felles­skapet dannet den umiddelbare rammen rundt de fleste menneskers liv.

Samarbeid med kongemakt og kirke

Hvilke oppgaver var det behov for å løse lokalt? Først og fremst gjaldt det å verne lokalsamfunnet mot urostiftere fra egne rekker (rettsstell) og mot angrep utenfra (forsvar).

Kongens syslemann hadde hovedansvaret for forsvaret, lagmannen for rettsstellet. Men kongens ombudsmenn satt i byene, langt unna bygdene de skulle styre. I bygda var det assistentene deres, lensmenn og lagrettemenn, som var nærværende. De ble utpekt blant bøndene og hevdet deres interesser overfor øvrigheten.

De mest synlige ombudsmennene i bygdene var prestene. De ble hyppig brukt som vitner og hjemmelsmenn i ulike typer tvister.

Maleri på laftet vegg som viser slosskamp mellom to bønder: de drar i skjegget på hverandre. En tredje person styrtdrikker en mugge med drikke.
I sammenkomster kunne bønder bokstavelig talt være i tottene på hverandre, men lokalsamfunnet sørget også for rettferd. Detalj fra veggmaleri i Rygistua i Heddal, malt av Olav Hansson i 1782. Foto: O. Væring Eftf. AS

Bønder bruker rettsvesenet

Det er bevart tusenvis av diplomer (brev) fra senmiddelalderen som viser at bøndene tok i bruk rettsapparatet som var etablert med landskapslovene og senere landsloven.

De fleste bevarte diplomer dreier seg om eiendomsoverdragelser. I slike tilfeller var det viktig å få hjemmelen lyst på tinget. Både vanlige bønder og øvrighetens representanter ble brukt som vitner og hjemmelsmenn for å stadfeste slike transaksjoner. Bøndene tok i bruk skrift og rettsapparatet fordi det tjente deres interesser å gjøre det.

Drapstiltale

En rekke drapssaker er registrert fra norsk senmiddelalder. I slike saker var rettsprosedyrene kompliserte. Drap skulle først viglyses (offentliggjøres av gjerningsmannen), og kongen skulle utstede gridsbrev (tidsavgrenset fred for gjerningsmannen). Deretter skulle det gjøres provsopptak – det vi vil kalle etterforskning, som kunne inkludere edsavleggelser.

Selve domsavsigelsen inneholdt en offentlig del der kongen utstedte lands­vist­brev (varig fred) og gjerningsmannen betalte kongen for freds­bruddet, og en privat del der partene kom til enighet om bøter og annen erstatning.

Brev med påhengende segl
Dette provsbrevet ble skrevet av en fogd for høvedsmannen på Akershus i 1432. Provsbrevet var resultatet av en sysselmanns etterforskning, og gjer­nings­mannen måtte ta med dette brevet til kongen for å kunne motta landstvistbrev og bøter og slik gjøre opp for seg. Alternativet var å bli erklært morder og dermed lyst fredløs. Foto: Riksarkivet

Drapsdom

Bøndene brukte rettsapparatet, men de brukte det på en pragmatisk måte. De var mer opptatt av å få i stand forlik enn å bruke bygdetinget for å opp­nå en dom. En rettssak gav en vinner og en taper. Et forlik innebar deri­mot et kompromiss mellom partene. Det gjorde at de lettere kunne leve videre sammen.

Det avgjørende var om et drap hadde skjedd med eller uten forsett. Dersom en gjerningsmann var villig til å innrømme skyld, var motparten som regel innstilt på å tilgi ham og gi ham en ny sjanse.

Oppgaver løses lokalt

De fleste lokale oppgaver ble løst lokalt. Veihold, budstikke, eiendoms­trans­aksjoner og forvaltning av fattigkassa (som en fjerdepart av tienden ble kanalisert til) var oppgavene som ble løst i fellesskap.

I tillegg til tinget og kirken var gildet en viktig offentlig arena. Gildet var en blanding av en sosial sammenkomst, der bygdas menn og kvinner møttes, en forsikringsordning der alle bidro dersom en sambygding hadde vært utsatt for en ulykke, og en religiøs sammenslutning viet en helgen.

Det at bygda dannet den umiddelbare og viktigste rammen rundt folks liv, betyr ikke at den var noen egalitær enhet, eller at den var isolert fra øvrig­heten og storsamfunnet. De aller fleste bygder ble dominert av et elite­sjikt av bønder. Kongemakt og kirke var til stede overalt i Norge – i varierende grad, men med ett fellestrekk: deres nærvær bygde i stor grad på samarbeid med lokalsamfunnet. «Bondestat», har historikeren Steinar Imsen kalt det norske riket i senmiddelalderen.

Fra sysler til len

Utover i senmiddelalderen ble sysler erstattet av len og syslemenn av lensherrer. Lenene var mindre ensartede enn syslene. Noen len var svært store, særlig rundt borgene – Akershus, Båhus, Bergenhus, Tunsberghus – og der satt mektige lensherrer eller høvedsmenn med mye makt. Andre len var små og ble forpaktet bort mot avgift eller «kvitt og fritt» til en lensherre.

Overgangen fra sysler til len viser at kongemakten i senmiddelalderen ble fjernere og kongens ombudsmenn mer finansielt orienterte enn tidligere. Vi bør likevel ikke overdrive endringene. Først og fremst er det kontinuitet i det lokale selvstyret som preger forholdet mellom sentralmakt og lokal­samfunn i senmiddelalderen.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:58