«Bondekommunalisme» kan defineres som samhandling i lokalsamfunnet for å løse offentlige oppgaver. Det fantes ikke noe ord for kommune eller bygd på norrønt. De brukte ord som herred, fylke, skipreide (enhet innenfor leidangen) og sogn om lokalsamfunnet. Det viktige er at bygdefellesskapet dannet den umiddelbare rammen rundt de fleste menneskers liv.
Samarbeid med kongemakt og kirke
Hvilke oppgaver var det behov for å løse lokalt? Først og fremst gjaldt det å verne lokalsamfunnet mot urostiftere fra egne rekker (rettsstell) og mot angrep utenfra (forsvar).
Kongens syslemann hadde hovedansvaret for forsvaret, lagmannen for rettsstellet. Men kongens ombudsmenn satt i byene, langt unna bygdene de skulle styre. I bygda var det assistentene deres, lensmenn og lagrettemenn, som var nærværende. De ble utpekt blant bøndene og hevdet deres interesser overfor øvrigheten.
De mest synlige ombudsmennene i bygdene var prestene. De ble hyppig brukt som vitner og hjemmelsmenn i ulike typer tvister.
Bønder bruker rettsvesenet
Det er bevart tusenvis av diplomer (brev) fra senmiddelalderen som viser at bøndene tok i bruk rettsapparatet som var etablert med landskapslovene og senere landsloven.
De fleste bevarte diplomer dreier seg om eiendomsoverdragelser. I slike tilfeller var det viktig å få hjemmelen lyst på tinget. Både vanlige bønder og øvrighetens representanter ble brukt som vitner og hjemmelsmenn for å stadfeste slike transaksjoner. Bøndene tok i bruk skrift og rettsapparatet fordi det tjente deres interesser å gjøre det.
Drapstiltale
En rekke drapssaker er registrert fra norsk senmiddelalder. I slike saker var rettsprosedyrene kompliserte. Drap skulle først viglyses (offentliggjøres av gjerningsmannen), og kongen skulle utstede gridsbrev (tidsavgrenset fred for gjerningsmannen). Deretter skulle det gjøres provsopptak – det vi vil kalle etterforskning, som kunne inkludere edsavleggelser.
Selve domsavsigelsen inneholdt en offentlig del der kongen utstedte landsvistbrev (varig fred) og gjerningsmannen betalte kongen for fredsbruddet, og en privat del der partene kom til enighet om bøter og annen erstatning.
Drapsdom
Bøndene brukte rettsapparatet, men de brukte det på en pragmatisk måte. De var mer opptatt av å få i stand forlik enn å bruke bygdetinget for å oppnå en dom. En rettssak gav en vinner og en taper. Et forlik innebar derimot et kompromiss mellom partene. Det gjorde at de lettere kunne leve videre sammen.
Det avgjørende var om et drap hadde skjedd med eller uten forsett. Dersom en gjerningsmann var villig til å innrømme skyld, var motparten som regel innstilt på å tilgi ham og gi ham en ny sjanse.
Oppgaver løses lokalt
De fleste lokale oppgaver ble løst lokalt. Veihold, budstikke, eiendomstransaksjoner og forvaltning av fattigkassa (som en fjerdepart av tienden ble kanalisert til) var oppgavene som ble løst i fellesskap.
I tillegg til tinget og kirken var gildet en viktig offentlig arena. Gildet var en blanding av en sosial sammenkomst, der bygdas menn og kvinner møttes, en forsikringsordning der alle bidro dersom en sambygding hadde vært utsatt for en ulykke, og en religiøs sammenslutning viet en helgen.
Det at bygda dannet den umiddelbare og viktigste rammen rundt folks liv, betyr ikke at den var noen egalitær enhet, eller at den var isolert fra øvrigheten og storsamfunnet. De aller fleste bygder ble dominert av et elitesjikt av bønder. Kongemakt og kirke var til stede overalt i Norge – i varierende grad, men med ett fellestrekk: deres nærvær bygde i stor grad på samarbeid med lokalsamfunnet. «Bondestat», har historikeren Steinar Imsen kalt det norske riket i senmiddelalderen.
Fra sysler til len
Utover i senmiddelalderen ble sysler erstattet av len og syslemenn av lensherrer. Lenene var mindre ensartede enn syslene. Noen len var svært store, særlig rundt borgene – Akershus, Båhus, Bergenhus, Tunsberghus – og der satt mektige lensherrer eller høvedsmenn med mye makt. Andre len var små og ble forpaktet bort mot avgift eller «kvitt og fritt» til en lensherre.
Overgangen fra sysler til len viser at kongemakten i senmiddelalderen ble fjernere og kongens ombudsmenn mer finansielt orienterte enn tidligere. Vi bør likevel ikke overdrive endringene. Først og fremst er det kontinuitet i det lokale selvstyret som preger forholdet mellom sentralmakt og lokalsamfunn i senmiddelalderen.