print logo

Svartedauden

Høsten 1349 kom pesten til Norge. Pesten skulle komme til å danne et tidsskille, for den førte til at den langvarige veksten det siste tusenåret fikk en brå slutt.

Middelalderens mennesker var ikke ukjente med sykdom og epidemier. Men ingen epidemier kan måle seg i omfang med pesten. Den siste registrerte pestepidemien i Europa før svartedauden inntraff midt på 500-tallet. Siden den gang hadde folketallet i Europa mangedoblet seg.

Svartedauden

Svartedauden kom til Europa fra handelsrutene langs Silkeveien. Europa var midt på 1300-tallet tett befolket, mange mener opp mot tålegrensen for naturressursene. Dette gjorde befolkningen sårbar for epidemier, og de tette kommunikasjonene innebar at sykdommer kunne spre seg raskt.

Fra Middelhavet spredte pesten seg til Vest-Europa og videre til Skandinavia i løpet av to år. Trolig var det et engelsk skip som brakte epidemien til Ber­gen, men det kan ha vært et annet utbrudd på Østlandet omtrent samtidig. I løpet av kort tid tok svartedauden livet av omtrent en tredjedel av befolkningen i Norge.

Flere epidemier

Svartedauden er det første utbruddet av pest i senmiddelalderen, og sann­synligvis det som tok flest liv. Det viktige med pesten er likevel ikke dette ene utbruddet – i så fall kunne befolkningen raskt ha tatt seg opp til det tidligere nivået igjen.

Det avgjørende med pesten er at den kom igjen og igjen. I motsetning andre epidemiske sykdommer, som influensa, tyfoidfeber og meslinger, rammet pesten omtrent like hardt hver gang den blusset opp. Grunnen er at pest spres via dyr. Pestinfiserte lopper har rotter som naturlige verter og søker over til mennesker først når rottene dør i stort antall. Dette gjør at mennesker ikke bygger opp resistens mot pest på samme måte som mot andre sykdommer.

Pesten forsvinner

Trolig gikk det ikke ett tiår uten at pesten herjet et sted i Europa. I Norge er perioden kildefattig, men forskerne antar dette mønsteret også gjelder Norge. Resultatet var en langvarig befolkningsnedgang. Trolig var det først i andre halvdel av 1400-tallet at folketallet begynte å stige igjen.

Pesten fortsatte å komme tilbake helt fram til midten av 1600-tallet, men etter hvert ble dødstallene lavere. Én grunn var at myndighetene satte i verk karantene- og isoleringstiltak, en annen at svartrotta ble fortrengt av den mer folkesky brunrotta. Det er imidlertid usikkert hvorfor pesten gradvis rammet færre og til slutt forsvant.

Rammet alle

Pesten rammet ikke bare langt flere enn andre epidemier. Den rammet også storfolk like hardt som fattige, som vanligvis var mer mottakelige for syk­dom­mer fordi de ofte led av feil- og underernæring. Slik sett kan pesten kalles en mer «demokratisk» sykdom ved at den slo til mot folk uavhengig av stand.

Svært mange prester døde av pest fordi de skulle se til syke og døende. I Nidaros var erkebiskopen og alle korsbrødrene utenom én døde i 1351, så det var vanskelig å få valgt ny erkebiskop. Tjue år senere skrev erkebiskopen at 30 av 400 prester i stiftet var i live, resten var døde av pest.

Evig forsikring

Menneskene tolket pesten som en straff fra Gud. Kong Magnus Eriksson skrev til sine undersåtter høsten 1349 at «Gud for menneskenes skyld har kastet en stor plage over verden med brådød». Botemiddelet var bønn og faste – og å betale en penning til kongen for å hedre Gud.

Menneskene tydde til kirken som aldri før. Bevarte testamenter viser at mange gav jord til kirken. Som motytelse fikk giveren lest sjelemesser over seg på dødsdagen og hadde dermed større muligheter for å oppnå frelse. Kirkens eiendommer økte i senmiddelalderen fra 40 til 47 prosent av all jord i landet, hovedsakelig som en følge av slike sjelegaver.

Illustrasjon fra middelaldermanuskript: opptog med selvpiskere, ledet an med fanebærere og krusifiks
Ettersom svartedauden ble tolket som Guds straff, ble religiøse handlinger ansett som et botemiddel. På kontinentet var opptog med selvpiskere et vanlig syn, slik denne illustrasjonen fra en fransk krønike viser. Foto: Private Collection/Bridgeman Images

Pesten og «Norges nedgang»

Ble Norge særlig hardt rammet av pesten? Spørsmålet har blitt diskutert blant norske historikere i en årrekke, fordi senmiddelalderen også er perioden da Norge mistet den politiske selvstendigheten landet hadde opparbeidet seg i høymiddelalderen.

Det er liten grunn til å tro at pesten tok livet av prosentvis flere i Norge enn i de andre landene i Skandinavia. De politiske følgene av befolknings­ned­gangen kan imidlertid ha blitt mer vidtrekkende i Norge enn i nabolandene, fordi Norge fra naturens side er det vanskeligste landet å drive jordbruk i. Dermed bidro epidemiene til å redusere det allerede nokså skrinne overskuddet eliten kunne hente ut av jordbruket.

Se NRKs program om Svartedauden:

 

 
Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 16:44