print logo

Norge blir et lydrike

1536/1537 er bunnpunktet i norsk historie. Norge ble en del av Danmark og fikk den protestantiske lære trædd nedover ørene.

Presten og historikeren Absalon Pederssøn Beyer mente i 1567 at Norge var blitt «så gammelt at det går med stav». I sin barndom – vikingtiden – hadde landet vært så livskraftig at dets menn reiste ut til alle verdens­hjørner. Men etter at riket kom under Danmark, hadde all denne livskraften sivet ut.

Samtidig var ikke alt helt håpløst, ifølge Absalon: «Dog kunne vel Norge en gang våkne opp av søvne», utbrøt han, «thi disse harde bjerge er til inden fulle av godt smør, sølv og gull og andre dyrebare ting».

Den skjøre unionen

Kalmarunionen hvilte på et skjørt fundament. Kongene skulle ikke gjøre mye før de pådro seg adelens vrede. De satte inn sine egne menn i len og andre nøkkelposisjoner for å sikre seg lojalitet og inntekter. Den innenlandske adelen oppfattet slike stillinger som sitt privilegium.

I tillegg var hansaen en evig hodepine. De ønsket fri ferdsel gjennom Nordens viktigste knutepunkt – Øresundet. Det sikret de best dersom det satt ulike konger på hver sin side av stredet. Hansaen motarbeidet derfor en sterk unionskonge.

Danmark hadde vært det toneangivende riket i Kalmarunionen siden Margretes dager. Utover på 1400-tallet seilte Sverige opp som en mer likeverdig rival. Ved flere kongevalg lanserte Sverige sin egen kandidat, selv om det alltid endte med at den danske kandidaten ble valgt.

Sveriges blodige vei ut av unionen

Kristian 2. (konge 1513–1523) ville gjøre noe drastisk med den tiltakende svenske egenrådigheten. Etter å ha beseiret Sverige i krig innkalte han rikets ledende menn til gjestebud i Stockholm i 1520. Der lot han 90 av dem henrette, og likene ble brent på torget.

Resultatet av det stockholmske blodbadet ble ikke slik Kristian hadde forventet. Svenskene gjorde opprør og valgte Gustav Vasa til konge. Landet hadde omsider trådt ut av unionen.

Kart som viser omfanget av fyrstehusets Oldenburgs innflytelse: fra Oldenburg i Nord-Tyskland, regjerte denne slekten som konger av Danmark og Norge, inkludert Grønland og Island og store deler av det som i dag er svensk territorium
Oldenburgerne var slekten som besatt den danske og norske tronen gjennom flere hundre år fra henholdsvis 1448 og 1450. Slekten satt på tronen til 1814 i Norge og 1863 i Danmark.

Norge en lillebror

Norge ble på 1400-tallet stadig mer en lillebror i nordisk politikk. Formelt sett var landet likestilt med de to andre, men reelt sett sakket det akterut. Kongen oppholdt seg aldri i landet, og utenlandske menn fikk som regel de viktige stillingene i norske len, tross norske protester.

Da Sverige truet unionen, ble Norge stående midt mellom sine to naboland. I 1501 startet et opprør i Sverige mot kong Hans. Opprøret bredte seg til Øst­landet, men da den norske opprørslederen Knut Alvsson i 1502 ble drept på tross av at han hadde fått fritt leide, ebbet opprøret ut.

Kong Hans ble imidlertid bekymret for at svensk uro skulle forplante seg til Norge, og sendte sønnen Kristian (den senere kong Kristian 2.) til Norge som visekonge i 1506.

Danmark oppdager Norge

Kristians tid i Norge skulle bli et vannskille, på godt og vondt. Kristian oppdaget det Absalon senere skrev: Norge hadde store ressurser å utnytte. Visekongen talte riksrådet og hansaen midt imot, oppmuntret heller det innenlandske borgerskapet og opparbeidet seg dermed mektige fiender.

Ved «oppdagelsen» av Norge skjønte Kristian at landets rikdom kunne beskattes langt mer enn før. Norske bønder ble fra nå av utsatt for et stadig økende skattepress. Ekstraordinære skatter ble etter hvert så vanlige at de ble regulære. Med Kristian var Norges uskyld og isolasjon forbi.

Norge blir en dansk provins

Kristian ble konge i 1513, men han ble avsatt ti år senere. Samtidig var store endringer i anmarsj: Martin Luthers lære appellerte til nordeuropeiske fyrster, utsikten til å tilegne seg kirkens enorme eiendommer ledet kongene til å innføre lutheranismen. Sverige var først ute i Norden i 1527, Danmark fulgte etter i 1536/1537, og da måtte Norge gå samme vei.

I mellomtiden utkjempet danskene en treårig borgerkrig som lutheraneren Kristian 3. gikk seirende ut av. Kristian 2. allierte seg med hansaen og fikk støtte fra svogeren sin, keiser Karl 5., Europas mektigste fyrste. Norge, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen, støttet den tidligere visekongen.

Erkebiskopen var Norges mektigste mann, i kraft av å lede både kirken og riksrådet. Denne koblingen av norsk selvstendighet og katolisisme skulle derimot bli skjebnesvanger. I 1536/1537 mistet Norge både sin religion og sitt riksråd. Landet var blitt en dansk provins.

Fotografi av Steinvikholmen, med borgruiner.
Erkebiskop Olav Engelbrektsson lot oppføre en borg på Steinvikholmen i Åsenfjorden utenfor Trondheim i 1520-årene. Det var her han søkte tilflukt før han rømte landet i 1537. Foto: Tore Wuttudal/NN/Samfoto/NTB scanpix
Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14