print logo

Kalmarunionen

Da senmiddelalderen begynte, var Norge i et tids­av­gren­set kongefellesskap med Sverige. Femti år senere var landet blitt del av en nordisk union. Det skulle landet forbli i over 400 år.

Mye i senmiddelalderens politikk er preget av tilfeldigheter – hvem dør og overlever, hvem seirer og taper på slagmarken. Men bak virvaret av hendelser kan vi se en tendens: Unioner ble stadig vanligere.

Unionene var et resultat av dels befolkningsnedgangen, dels at staten i senmiddelalderen fremdeles lå som et tynt skall over lokalsamfunnene. Store områder kunne skifte overhode uten at det betydde så mye på lokalplanet.

Konge, adel …

Nordisk politikk i senmiddelalderen foregår i spenningsfeltet mellom tre maktfaktorer: konger, adel og aktører fra det tyske området.

Kongene og dronningene ønsket seg mest mulig makt og spillerom. Vi er på vei mot eneveldet, men i denne perioden måtte kongene til stadighet bakse med gjenstridige motkrefter.

Adelen ble klarere utskilt som egen gruppe i senmiddelalderen, og den fikk sitt eget politiske organ: riksrådet. Både Norge, Sverige og Danmark hadde sitt eget riksråd. Disse var mest opptatt av å sikre adelens interesser, som for en stor del bestod i å begrense kongens makt. Riksrådet ønsket innen­landske adelsmenn i nøkkelposisjoner, og at kongen skulle konsultere rådet i viktige saker.

… og tyskere

I senmiddelalderen var Det tysk-romerske eller habsburgske riket et konglomerat av enheter. Noen av disse ble svært viktige i nordisk politikk. Holsteinske grever fikk en viktig stilling hos danske konger, fordi de lånte dem store pengebeløp. Hertugene fra Mecklenburg øst for Danmark var giftet inn i det nordiske kongehuset og var konger i Sverige fra 1363/1364 til 1389.

Viktigst var imidlertid hansaen – sammenslutningen av nordtyske byer, som kontrollerte mye av handelen i hele Norden. Dette gjorde dem til en mektig gruppering som hadde stor innflytelse på nordisk politikk i perioden.

Fra svensk til dansk fellesskap

Da svartedauden kom til Norden i 1349, var Norge og Sverige forbundet i et kongefellesskap som skulle opphøre når kong Magnus Erikssons sønner ble myndige: den eldste, Erik, var arving til Sverige, den yngre Håkon skulle overta Norge. For å motvirke at eldstesønnen skulle bli for mektig, trolovet Magnus sønnen Håkon med den danske kong Valdemar Atterdags datter Margrete.

I 1359 døde Erik, og hele denne planen ble forrykket. Håkon ble konge i Norge og etter noen år også i Sverige. Gjennom Margrete ville sønnen hans dertil ligge godt an til å bli dansk konge.

Svenske adelsmenn oppfattet trusselen og valgte Albrekt av Mecklenburg til konge som motvekt til Håkon. En langvarig krig mellom Sverige og Danmark-Norge fulgte.

​Kart som viser grensene i Norden i middelalderen. Sverige mangler vestkysten og sørkysten av det som er dagens Sverige

Dronningen som forandret historien

Dronning Margrete skjenket sin mann kong Håkon den største lykke: en sønn. Men så falt både far og sønn fra, med kort tids mellomrom. I 1387 stod Margrete uten nære mannlige slektninger. Albrekt var nå nærmest til konge­verdigheten i alle de tre rikene.

Fra denne stund er det vi ser Margretes politiske kløkt i full utfoldelse. Hun ble valgt til regent og «fullmektig frue» i Danmark og Norge og fikk aksept for at arverekkefølgen skulle regnes fra henne. Hun stablet på beina en søsterdattersønn – Bugislav fra Pommern – som konge og gav ham navnet Erik. Og hun slo svenskene, som til slutt var blitt så lei av Albrekts maktmisbruk at de gikk med på å ta Erik til konge.

 

Unionen

Den 17. juni 1397 ble Kalmarunionen mellom Danmark, Sverige og Norge inngått, med Erik som felles konge. Margrete satt ved spakene fram til 1412, da hun døde – sannsynligvis av pest. Etter det opplevde Erik til fulle de store spenningene unionen var tuftet på. Krig mot hansaen og tiltakende konflikt med riksrådet toppet seg i et opprør på 1430-tallet.

Erik rømte, og riksrådet satt seirende tilbake. Kristoffer av Bayern ble valgt til konge i alle de tre rikene. Dette markerer høydepunktet i riksrådets makt. Etter 1450 styrket kongen sin stilling, og Sverige ble gradvis en mer gjen­stridig unionspartner.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14