I høymiddelalderen hadde mange mennesker levd på eksistensminimum. Lite og dårlig jord og høye avgifter til overklassen gjorde at alle ressurser måtte tas i bruk. Sult, feilernæring og utpint jord var overhengende trusler. I senmiddelalderen snudde dette.
Ressurspress
For en leilending i høymiddelalderen forsvant to tredjedeler av utbyttet fra åkerbruket til såkorn og til å betale landskyld, skatt og tiende. Da hadde han ikke mer enn ca. 1500 kilo korn igjen til seg og familien.
Kanskje hadde en leilending rundt ti kyr, som gav 5000 liter melk (litt mindre enn én moderne ku) eller 200 kilo smør (smørlauper var den vanligste regneenheten i Trøndelag). Av andre dyr var sau, geit, gris, høner og hester vanlige. Historikere har regnet ut at dette bare så vidt var tilstrekkelig til å livberge en familie på fem og en arbeidskar.
Åkerbruk var det som gav mest igjen for jorda. Husdyrhold var en luksus få kunne tillate seg mye av, det gav mindre utbytte. Noen steder, som på Vestlandet, var februk likevel mer utbredt, men det var fordi jorda var så knapp og karrig. Vestlendinger gjorde alt for å øke jordas produktivitet, som å spadevende jorda, gjødsle godt og så tett. Dette var arbeidskrevende, men kunne doble utbyttet.
Mer armslag for de overlevende
Pesten forandret alt dette. Med ett var det ikke jord som var et knapphetsgode, men arbeidskraft. Godseiere fikk ikke lenger tak i folk som kunne dyrke jorda deres. Leilendingene prioriterte sin egen jord, som de nå betalte langt mindre avgifter for, gjennomsnittlig en tiendedel, mot en fjerdedel før pesten.
Hva gjorde menneskene når de med ett hadde friere tøyler og større armslag? De produserte ikke mer enn før. Folk levde i et univers der normen var selvberging. Man dyrket ikke mer enn man selv trengte. Responsen på pesten var derfor kortere arbeidsdager. Man trengte ikke lenger utnytte hver trevl, men kunne heller dyrke jorda ekstensivt.
Det var mer plass til husdyr. Familien slapp å følge dyra langt til seters for å finne friskt gress. I stedet kunne de la dem gresse på tidligere åkrer der eierne ikke lenger var i live. På den måten bidro pesten til sosial utjevning. De som hadde hatt det hardest, kunne nå puste lettet ut, dersom de fremdeles var i live.
Salgsjordbruk
Noen få steder i landet ser vi et annet mønster: Bønder dyrker jorda mer effektivt for å produsere et overskudd de kan selge videre. Slik var det i utkanten av byene, særlig omkring Bergen. Byene trengte nemlig korn, og omkringliggende bygder kunne nyte godt av gode priser på kornet. Byene i Norge var imidlertid små, og enda mindre ble de i senmiddelalderen. I Bergen tiltok dessuten importen av korn fra Østersjø-området.
De nordnorske fiskerbøndene er de eneste i Norge som utviklet noe som likner en kapitalistisk ånd, og da var det ikke korn, men fisk det gjaldt. Korn dyrket de så de klarte seg, men havets gull kunne de samle og selge med stor fortjeneste.
Overskudd unormalt
Jordbruksvilkårene i Norge var for magre til at det gikk an å produsere et stort overskudd av jorda. Annerledes var det i Danmark, der storgodseiere med ufri arbeidskraft slaktet og eksporterte oksekjøtt og smør i stor skala i senmiddelalderen.
Den slags kapitalistisk tankegang var likevel utypisk i Europa, bortsett fra noen steder der naturvilkår og handelsnettverk la til rette for regional spesialisering, som i England, Nederlandene, Danmark ‒ og langs norskekysten.