print logo

Svartedauden og statens ansvar for folket

Norge blir en stat 1130–1319, heter en innføringsbok i norsk høymiddelalder. På hvilke måter sørget staten for velferd til folk flest?

Vi finner kimen til en tanke om å sørge for folkets velferd i kroningseden som Magnus Erlingsson avla i 1163/1164: «jeg skal øve rettferd mot kirker, kirkelige personer, det folk som er meg undergitt, høye og lave og særlig enker og foreldreløse, så vel fattige som rike».

Kong Magnus skulle som kristen konge sørge for alle i sitt rike, ikke bare de velstående. De praktiske resultatene av dette programmet var imidlertid beskjedne.

Lokal og universell velferd

Middelalderens konger hadde få ressurser, og de ressursene de hadde, var de pent nødt til å bruke på å belønne sine egne menn, dvs. kongens hird. Da det første kongelige hospital ble opprettet sent på 1200-tallet, var det forbeholdt kongens aldrende hirdmenn.

Velferdsstaten var langt unna i høymiddelalderen. Velferd ble enten ivaretatt innenfor lokale rammer, som gildet og utdeling av deler av tienden til fattige trengende (bondeluten), eller innenfor universelle rammer, i form av kirkelig veldedighet og almisser. Staten var ikke til stede når det gjaldt å sørge for folk som hadde blitt ute av stand til å forsørge seg selv, som følge av ulykke eller alderdom.

Vern mot pest

Opprinnelsen til en slags statlig velferd må vi trolig til tida etter svartedauden for å finne. Da pesten etter om lag 800 års pause kom tilbake i Europa midt på 1300-tallet, var reaksjonen i første omgang helt tradisjonell: Dette var Guds straff over menneskenes synder. Botemiddelet var å love bot og bedring. Prestene reiste rundt som aldri før og velsignet folk, gav dem den siste olje – og døde selv.

Så skjedde det noe, da pesten viste seg ikke å forsvinne, men dukket opp omtrent hvert tiende år. Folk begynte å se etter andre måter å beskytte seg mot denne plagen på. Det skjedde først i de italienske byene, som var de økonomisk mest avanserte områdene i Europa. Man begynte å sette pest­befengte skip i «karantene» – avledet av «quaranta», 40 på italiensk. Etter 40 dagers isolasjon kunne man være rimelig sikker på at folk om bord på et skip var døde hvis de led av pest.

At slike tiltak virket, fikk man stadig eksempler på.

Den siste gangen en karantene ble brutt i Europa skjedde i Marseille rundt 1720. Resultatet var over 100 000 døde.

Kongens ansvar

Samtidig med en ny forståelse av pesten vokste det også fram en ny ideologi – merkantilismen – som understreket at folket var en ressurs som det var kongens ansvar å forvalte. Kongen skulle tilrettelegge for at så mange som mulig kunne tjene mest mulig. Og han skulle sørge for at de ikke døde.

Store styrker var nødvendig for å sikre at pestepidemier ikke spredte seg. I 1625 kom en stor pestforordning i Danmark-Norge med detaljerte bestemmelser for karantene og ferdselsrestriksjoner ved pestutbrudd. Under den siste pestepidemien i Sverige i 1710 ble det satt skuddpremie på folk som krysset grensen fra Norge, og de som bodde nær grensen, fikk pålegg om å flytte lenger unna.

Statens vekst

Slik vokste kongens ansvar, og slik vokste hans makt. Styrkene han satte inn mot pesten, kunne også brukes til andre formål, som å få befolkningen til å betale skatt, mer skatt enn tidligere. Etter rundt 1500 økte både skatter og hærstyrker i galoppfart. Nye epidemier og nye opprør rettferdiggjorde stadig større kongelige styrker. Det er vanskelig å skille mellom oppkomsten av statlig velferd og statlige hærer i europeisk historie. De er kanskje to sider av samme sak?

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 18:03