Etter 1319 fikk Norge og Sverige felles konge: Magnus Eriksson. I 1363 giftet sønnen Håkon seg med den danske kongsdatteren Margrete. Forholdene lå til rette for en skandinavisk union, som ble virkeliggjort i 1397.
Det betydde likevel ikke at danskene hadde oppnådd dominans i Skandinavia. Også denne gangen satte motkreftene inn. Hvorfor klarte ikke danskene å etablere noe varig nordisk overherredømme?
Sverige som stormakt
Sporene etter den svenske historien før 1300 er nesten ikke-eksisterende. De består for det meste av brokker fra norske, islandske og danske kilder. Men fra sent på 1200-tallet galopperer Sverige inn i historiens lys og på den nordiske maktarenaen.
Rikssamling og kristning, prosesser som i Norge og Danmark er dokumentert over mange hundre år og dannet en møysommelig konsolideringsprosess, vet vi nesten ingenting om i Sverige. Men da landet først kom til syne, skjedde ting raskt.
Birger jarl, som levde rundt 1250, er den første person vi virkelig vet mye om i Sverige. Hans to sønner ble svenske konger, og da kom både ridderkultur og adelsprivilegier raskt på plass. Adelen ble snart en motmakt til kongen, fra 1300-tallet organisert i riksrådet.
Sverige hadde ennå ikke krefter til å måle seg med Danmark. Fra 1364 og hundre år framover gjorde de stadige forsøk på å løsrive seg fra et tett samkvem med Danmark, og i 1521 lyktes de endelig i å bryte ut av Kalmarunionen. Fra da av kom de til å utgjøre en likeverdig og etter hvert overlegen motstander til Danmark-Norge.
Hansaen – en stat i staten
Det hanseatiske forbundet var en sammenslutning av nordtyske byer, fra 1367 formalisert i et forbund. Hansaen var en formidabel maktfaktor i Norden gjennom sitt handelsimperium, som strakte seg fra Russland i øst til Flandern i vest, med Bergen og Stockholm som de viktigste nordiske basene.
Hansaens overordnede mål var at ingen konge skulle bli for mektig i Skandinavia. Særlig ønsket de seg én konge på hver sin side av Øresund, for å slippe urimelige tollsatser, og det betydde at de stort sett støttet Sverige mot Danmark.
Adelen – kongens svøpe
Adelen bestod av de «edle» og var de som stod kongen nærmest. Sammen jaktet, drakk og festet de, og delte oppfatningen om at samfunnet var skapt med dem på toppen. Men forholdet dem imellom var ikke bare preget av fred og fordragelighet.
Adelen i de tre nordiske rikene var på ingen måte innstilt på å godta kongelig egenmektighet. Hele denne periodens politiske spill på toppnivå kan karakteriseres som et permanent spenningsforhold mellom en kongemakt som siktet mot enevelde, og en adel som ønsket seg et konstitusjonelt monarki.
Kongene satte inn sine egne favoritter i viktige stillinger, menn som skyldte kongen alt, og derfor opptrådte lojalt, og som av samme grunn som regel var utlendinger. Adelen kjempet med nebb og klør mot de forhatte utlendingene, og gjorde krav på stillingene selv.
Når kongene tiltrådte, undertegnet de håndfestninger der de forpliktet seg til å følge riksrådenes ønsker. Like sikkert er det at kongene fulgte sine egne mål så snart de var innsatt, så langt det lot seg gjøre. Til slutt var det kongemakten som gikk seirende ut av dragkampen med riksrådene, men da er vi langt ute av middelalderen.
Maktbalanse, ikke dominans
Maktbalanse mellom stater, og ikke en stats dominans, var det som skapte dynamikken i Skandinavia, som i Europa, fra middelalderen og framover. I Europa ble karolingernes og ottonernes, og senere habsburgernes, Napoleons og Hitlers framstøt avverget. I Skandinavia var Danmark den store trusselen mot maktbalansen i middelalderen, før Sverige overtok hegemoniet på 1600-tallet.
Men overalt var det maktbalansen som vant, ikke en enkelt stats forsøk på å tilrive seg all makt. Det siste europeiske imperiet var det romerske.