Da Norge ble korrupt

I 1293 sendte hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kong Håkon 5.) ut en forordning til bøndene på Hedmark og Toten. Her tordnet han mot sysle­mennene sine: «Vi vil på ingen måte tåle det at folks rett blir slått ned på grunn av bestikkelser, vennskap eller gaver eller andre ting som ikke er sømmelige.»

Syslemennene hadde vær så god å holde seg på matta. De skulle ikke putte bøteinntektene som tilfalt hertugen i egen lomme og ikke la bøndene lide overlast. Lover er normative kilder som speiler idealer mer enn virkelighet, men som regel er de svar på noe som oppfattes som et problem. Når sysle­menn innprentes at de ikke skal ta imot bestikkelser, kan man anta det reflekterer samtiden. Mistanken blir ytterligere styrket når man ser inn­skjerp­ingene gå igjen i lov etter lov.

Hvorfor ble Norge korrupt?

Hva var det som hadde skjedd? Landsloven fra 1274 nevner ikke korrupsjon og bestikkelser. Tvert imot framstår det norske riket som et av de mest ordnede og sentraliserte i hele Europa.

En utbredt oppfatning er at det begynte å gå nedover under Håkon 5. Magnusson. Under hans muligens åndssvake bror Eirik (konge 1280‒1299) fikk stormennene frie tøyler, og da Håkon omsider kom til makten, var det for sent. Hans problemer med ombudsmennene er ofte blitt tolket som et varsel om kommende ulykker.

«En føydal utglidning», kalte historikeren Andreas Holmsen tilstanden, han mente saken var håpløs, om kongen hadde gode intensjoner: «Kongens makt og folkets beste er to sider av samme sak, sysselmennenes framferd har gjort begge deler illusoriske».

Ulydige bønder

Går vi retterbøtene nærmere etter i sømmene, ser vi likevel at bøndene ikke alltid var så lovlydige som Holmsen vil ha det til. Ikke bare hadde bønder som var stevnet til tings, en lei tendens til å holde seg vekk, tross formaningene. De unnlot også å betale bøter, leidangsskatt, vissøre (en innlandsskatt) og tiende. Og det var tross alt de som tilbød syslemannen bestikkelser.

Fortsetter vi ferden inn i retterbøtenes verden, ser vi at syslemannen slett ikke hadde noen enkel jobb ute i bygdene. En forordning fra 1315 forteller at forbrytere gikk fritt rundt i bygdene, tydeligvis uten at noen reagerte. En annen viser hva som kunne skje hvis syslemannen forsøkte å ordne opp: Forbryterens slektninger kunne da finne på å hevne seg på syslemannen. Loven slo fast at slike potensielle urostiftere kunne settes i fengsel dersom de utgjorde en trussel mot syslemannens virke.

Så langt er dette en historie der stadig flere får skitne hender. Bøndene var ikke det spor bedre enn syslemennene når det kom til stykket. Men var det slik de selv så det? Vi har nådd et punkt der retterbøtene kommer til kort. Hvordan folk oppfattet slike handlinger, kan de ikke svare på, for de er utstedt fra sentralt hold og reflekterer kongemaktens normer.

Forlikets betydning

Men det finnes andre framgangsmåter for å finne ut hva bøndene tenkte om sine lovbrudd. Noe av det kongen slo hardest ned på, var det såkalte «sysle­manns­forliket»: at bøndene gjorde opp seg imellom hos syslemannen, som fikk en passende påskjønnelse for innsatsen. «Mute» – bestikkelse – tordnet kongen, som mistet verdifulle bøteinntekter når saken gikk utenom tinget.

Men for bøndene var dette ikke bare en mye billigere måte å løse saker på. Det var også en løsning som i langt større grad enn en rettssak ivaretok begge parters interesse. Et privat forlik var en balansert løsning, et kom­pro­miss der begge parter fikk noe. En rettssak gav derimot bare én vinner – og en taper.

Bøndene kunne nok i kampens hete ønske motstanderne dit pepper’n gror. Dette er et bilde, for ikke å si en stereotypi, vi kjenner godt fra eventyr og sagn. Slik var det fintfolk som dro rundt blant bøndene på 1800-tallet, opplevde det, slik Jørgen Moe formidlet det i diktet om kniven som satt så løst i hallingdølens slire.

Skulle leve videre i samme bygd

Det vi da glemmer, men som bøndene var fullstendig klar over, er at etter kampen skulle de stridende leve videre i samme bygd. Da kunne det være verdt å tenke seg om før man satte alt på spill i en rettssak der hele bygda ble involvert som part eller bivåner. Et privat forlik i minnelige former sikret begge en framtid, kanskje kunne man til og med bli bedre venner dersom forliket var rimelig.

Denne måten å løse konflikter på var ikke ukjent på den tiden da Håkon 5. utformet sine retterbøter. Det er likevel ikke tatt ut av løse lufta. Saga­materialet er fullt av historier om konflikter. Vi legger gjerne merke til at folk kunne bli rasende for den minste ting, og at hevngjerrigheten var formidabel. Det vi ofte overser, er at de fleste konflikter endte med forlik, ofte med inngåelse av ekteskap mellom partene. Forlikene er ikke like spektakulære som kampene. Men de er mye viktigere.

Lokalstyre

Også langt senere i norsk historie – i tingbøkene fra 1600-tallet – ser vi spor etter denne formen for konfliktløsning. «Bondekommunalisme» har his­to­ri­keren Steinar Imsen kalt lokalstyringen av Norge i sen­middel­alderen. Folk ordnet opp selv. Kun i nødsfall, når menneskene i lokalsamfunnet ikke selv klarte å håndtere konflikter, ble kongemaktens apparat dratt inn.

Det var ikke før mot slutten av 1600-tallet at kongemakten for alvor forsøkte å slå en kile inn i denne lokale konfliktløsningskulturen. Først etter det kan vi med rimelighet snakke om private forlik som «korrupsjon».