print logo

Storhaugenes tid

Eliten i romertida (0–400 e.Kr.) satte varig preg på land­skapet med monumentale gravhauger. Variasjonen i hvor­dan folk ble gravlagt var likevel svært stor.

Mot slutten av førromersk jernalder (200 f.Kr.–0) begynte folk i Skandinavia i større grad å legge gjenstander i gravene. Forskjeller mellom en­kelt­men­nes­ker og slekter ble i økende grad markert også i døden. Men det var ikke bare den dødes gravgods som økte i omfang og verdi. Også investeringen i selve gravmonumentene ble tatt, bokstavelig talt, til nye høyder.

Storhauger

I romertid (0–400 e.Kr.) be­gynte folk igjen å anlegge store gravhauger. Det var ikke uvanlig å bygge hauger som var omkring 20 meter i utstrekning, og de største kunne være over 40 meter i diameter og 6–7 meter høye.

Som regel var haugene runde eller ovale, men mot slutten av romertid be­gynte noen også å bygge langhauger, det vil si gravhauger som var mer enn dobbelt så lange som de var brede. Bare kvinner ble gravlagt i slike hauger.

Symboler på makt

Sannsynligvis henger den storstilte byggingen av monumentale gravhauger sammen med den økende lagdelingen eller stratifiseringen av samfunnet. Enkelte slekter hadde behov for å underbygge og øke sin nyvunne makt og posisjon, og monumentale gravhauger inngikk i deres maktstrategier.

Storhaugene lå som regel i direkte tilknytning til bosetningsområder. Ved å oppføre monumentale gravhauger kunne innbyggerne uttrykke at her bodde det en stor og innflytelsesrik slekt med ressurser til å reise små fjell.

Når forfedrene var hauglagt i området viste det dessuten slektens langvarige tilstedeværelse. Haugene legitimerte dermed også makten og eien­doms­ret­t­en til de nåværende beboerne.

Brent og ubrent

Mens branngravskikken var enerådende i førromersk jernalder, begynte man i romertid å gravlegge enkelte personer i kister og steinkamre uten å kre­m­ere dem først. Samtidig fortsatte kremasjonsgravskikken som den van­lig­ste måten å bli gravlagt på.

Både brente og ubrente graver kunne inneholde svært kostbare gjenstander, men særlig glass og gull smelter til uformelige klumper ved en kremasjon. Der­for er mange av de vakreste gjenstandene arkeologene finner fra ubren­te graver.

Mange kremasjonsgraver inneholder likevel både gull og sølv, og noen gan­g­er ble prestisjegjenstander lagt i urna etter kremasjonen. Iblant ble romer­ske bronsekar brukt som urner. Dermed er det ingenting som tyder på at rikdom eller status avgjorde hvorvidt den døde ble kremert eller jord­festet.

Store variasjoner

Mens gravene i førromersk jernalder var påfallende like, ble variasjonene svært store i romertid. Ikke bare ble noen kremert, mens andre ble gravlagt ubrent. Det var også stor variasjon i hvilke gjenstander den døde fikk med seg og verdien og omfanget av disse.

Hvis de etterlatte valgte ubrent gravlegging, kunne den døde bli lagt i en trekiste eller et kammer bygd opp av stein.

Kremerte bein kunne bli lagt i en beholder av bronse, keramikk, tøy eller bark, eller bli spredt utover bakken. Over selve graven kunne det anlegges en røys, steinlegging, haug, bauta eller ingenting. Ofte bygget man først en røys som så ble dekket av et tykt jordlag.

Mange ble gravlagt i allerede eksisterende monumenter. Derfor inneholder ofte gravhauger mer enn én begravelse.

Andre ble gravlagt på store gravfelt, som for eksempel Hunn i Østfold, Veien i Buskerud, Vereide i Sogn og Fjordane eller ved Egge i Trøndelag. Noen gravfelt var etablert allerede i bronsealder, andre ble fortsatt brukt i vikingtid. Et slikt gravfelt kunne tilslutt omfatte flere hundre graver.

Antakelig henger variasjonene i gravskikken sammen med forestillinger om døden. Ulike mennesker hadde ulike livshistorier og døde på ulike måter. Dermed kan det ha vært nødvendig med ulike ritualer for å motvirke ulike uheldige omstendigheter og sikre at den døde kunne komme videre til den neste verden.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 15:50