Barn utgjorde en langt større andel av befolkninga i forhistoriske samfunn enn i dag, og deres tilstedeværelse påvirket dagliglivet og organiseringen av samfunnet. Ulike samfunn har ulikt syn på hva et barn er, når og hvordan man blir voksen, og ikke minst hva en god og normal barndom er.
Også innad i samfunnet kunne det være store forskjeller. Gutter og jenter ble gjerne oppdratt og behandlet ulikt og fikk ulike oppgaver og regler fra en viss alder. Barn av store og mektige gårdeiere fikk en helt annen barndom enn barn av mennesker på bunnen av samfunnshierarkiet.
Barn – en økonomisk ressurs
Barn var en økonomisk ressurs og deltok tidlig i den daglige driften av gården. Fra sju–åtte-årsalderen hadde de fleste barn antakelig en lang rekke oppgaver og plikter. Barn passet dyr og mindre søsken. De plukket bær, sanket ved, løp ærender og hentet vann.
Arbeid, lek og læring gikk over i hverandre. Ved å delta sammen med de voksne lærte de alt de trengte for en dag selv å overta ansvaret for dyr, åkrer, jakt, fiske og sanking. Kunnskap om pottemakeri, veving, jernutvinning og vedlikehold av hus måtte videreføres fra voksne til barn.
Høy barnedødelighet
Barnedødeligheten var høy. En sammenlikning med forholdene på den norske landsbygda på 1700-tallet, hvor 20-25 present av alle barn døde av sykdom, skader eller underernæring før de fylte ett år, er sannsynligvis relevant. Samtidig var nok levekårene på mange gårder i romertida bedre enn i byene som vokste frem i middelalderen. Smittsomme sykdommer spres lettere når folk bor tett eller reiser mye.
Barnegraver
Til tross for den høye småbarndødeligheten finner vi relativt få barnegraver i Norge fra førkristen tid. Særlig savner vi de aller minste. Det er mulig at man ikke anså barn som ordentlige personer, eller knyttet seg tett til dem før de var to–tre år gamle. Først da kunne man regne med at de ville leve opp. Romertida er, sammen med folkevandringstida, likevel den perioden vi har flest barnegraver fra.
Når barn ble gravlagt, fulgte man de same normene for gravlegging som for voksne. Noen barn ble kremert og gravlagt sammen med en voksen. Andre ble gravlagt alene, enten ubrent eller kremert. Forskjellen var bare at gravminnene gjerne var mindre, og at noen fikk med seg små utgaver av de samme gjenstandene som voksne brukte.
Generelt inneholder barnegraver fra romertid relativt mange og kostbare gjenstander. Det tyder på at noen barn ble født med høy status, og om de døde, var det viktig og riktig å markere at de var en del av slekta som eide og rådde over garden og området.
De fleste barn fikk, i likhet med voksne, ikke noen storslått gravferd. Barn av «folk flest» ble sannsynligvis gravlagt på enklere vis. I tillegg kan det hende at kun det førstefødte barnet ble hauglagt, selv i høystatusfamilier.
Barneleker
I ei barnegrav fra 300-tallet i Bø i Vesterålen ble det funnet ei lita jernkule med en trepinne i, som kan ha vært en snurrebass. Det finnes også en lang rekke eksempler på miniatyrutgaver av våpen og redskaper og små leirfigurer. Ofte tolkes slike funn som amuletter, men de kan også ha vært brukt som leketøy. Sannsynligvis lekte barn i romertida med det de fant av kongler, pinner og filler.
Fra barn til voksen
Den romerske historikeren Gaius Cornelius Tacitus forteller at germanerne hadde innvielsesritualer hvor gutter, når de hadde vist seg dugende, ble tildelt sitt første spyd og skjold. Å få sine egne våpen ble dermed en utmerkelse som symboliserte at gutten var voksen og en del av mannssamfunnet.
Sannsynligvis var våpentrening en viktig del av særlig gutters opplæring. Å bli en dyktig bueskytter eller sverdkjemper krevde mange tusen timers trening. Likevel fikk neppe alle gutter mulighet til å bruke så mye tid på slikt, og øvelse med sverd var nok forbeholdt barn fra de øvre sjiktene i samfunnet.
Den lille jenta fra Kveøya
På Kveøya utenfor Harstad i Troms ble det omkring 300 e.Kr. gravlagt ei lita jente helt nede ved sjøen, på det som sannsynligvis var gårdens gravfelt. Barnet ble lagt i ei kiste eller på ei båre av tre, muligens en del av ei klinkbygd båtside. Denne ble så plassert i et lite, steinbygd kammer. Antakelig ble kammeret dekket av ei steinrøys.
På klesdrakta hadde hun ei lita bøylespenne av bronse med små stiliserte dyrehoder, maken til dem voksne kvinner brukte, bare mindre. I tillegg hadde hun ei grønn glassperle. Det er på grunnlag av disse gjenstandene arkeologene tror at barnet var ei jente.
Det var ikke stort igjen av skjelettet da arkeologene undersøkte grava, men funn av to melketenner, en jeksel og ei fortann, viser med stor sikkerhet at den gravlagte var et lite barn. Jekselen har ingen tegn på slitasje, noe som tyder på at den nettopp eller bare delvis var brutt frem. Antakelig ble hun omkring 3 år.
Sannsynligvis tilhørte jenta en ledende familie i området, med ressurser til å pynte småjentene sine med bronsesmykker og glassperler. Kanskje var hun det førstefødte barnet, og gjennom gravleggingen ble hun en representant for slekta og dens eierskap til jorda.