print logo

Leiesoldaten og hærføreren

Romerne revolusjonerte krigføringen i Europa, og german­erne kopierte både våpen, organisering og rang­ord­ning­er fra den romerske hæren. Leiesoldater ble en sentral institusjon.

Germanerne ble kjent med den romerske krigsmaskinen både utenfra – gjen­nom kamper mot den – og innenfra, gjennom å la seg verve i de ro­mer­ske hjelpetroppene. Møtene med romerske hærstyrker påvirket ger­man­er­nes våpenteknologi, kampstrategier og gruppestruktur.

I romertida (0-400 e.Kr.) ble det vanlig å legge våpen i gravene. Særlig i Opp­land, Hedmark og Buskerud er det funnet mange våpengaver fra denne pe­rio­den. Oftest ble den døde gravlagt med skjold og ett eller flere spyd eller lanser, men mange fikk også med et tveegga sverd.

Tveegget sverd fra et gravfunn i Melhus, Sør-Trøndelag. Sverdet er av jern og bronse, og er komplett i hele sin lengde, ca. 1,02 m. Rikt dekorert med dyrehoder, bånd og buer. Den lille ringen i bronse hører til sverdskjeden. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU University Museum CC BY-SA 4.0
Tveegget sverd fra et gravfunn i Melhus, Sør-Trøndelag. Sverdet er av jern og bronse, og er komplett i hele sin lengde, ca. 1,02 m. Rikt dekorert med dyrehoder, bånd og buer. Den lille ringen i bronse hører til sverdskjeden. Foto: Ole Bjørn Pedersen, NTNU University Museum CC BY-SA 4.0

Tredelt militært hierarki

Omkring 200 e.Kr. ble en hærstyrke på omkring 1000 mann beseiret på Øst-Jylland i Danmark. Etter slaget ble alle våpen, belter, hesteutstyr og per­son­lig utstyr som kammer og fyrstål ofret i en innsjø ved Illerup Ådal i Danmark. I dag utgjør denne deponeringen en del av det største våpenofferfunnet vi kjenner.

Noen av de tapende krigerne kom muligens fra det som i dag er Norge. Funn av beinkammer laget av elggevir, noe man ellers ikke finner i Danmark i ro­mer­tid, peker i hvert fall mot den skandinaviske halvøya. I tillegg har blant annet praktskjoldene fra Illerup sin nærmeste parallel på Avaldsnes på Karmøy.

Den overvunne hæren var bygget opp etter forbilde av en romersk armé. På det øverste nivået var hærføreren, som hadde sølvbeslått sverd, skjold, belte og hesteutstyr. Offiserene på mellomnivå had­de sverd, skjold, belte og ho­de­tøy til hesten med bronsebeslag. Nederst var infanteriet, eller fot­sol­dat­ene, som regel med lanse og/eller spyd og skjold, og av og til sverd, med beslag av jern.

Forholdet mellom offiserer og fotsoldater i Illerupfunnet er omkring 1:8, noe som også gjenfinnes i den romerske hæren.

Også våpengravene i Øst-Norge kan passe inn i en slik hierarkisk struktur. Den relative andelen av våpengraver med skjold, sverd og belter med sølv- eller bronsebeslag stemmer godt overens med funnene fra Illerup Ådal.

Hærførere

Noen svært få graver kan representere hærførere på øverste nivå i Norge. På Avaldsnes i Rogaland ble en mulig hærfører gravlagt i den rikeste graven vi kjenner fra romertid. Blant gravgodset var et sverd med sølvbeslag.

Også graven fra Stubhøj på Hunn i Østfold utmerker seg med skjoldhåndtak i bronse belagt med sølv og sølvbelagte stifter langs skjoldbulen. I tillegg hadde mannen sporer av bron­se belagt med sølvfiligran.

På Sætrang i Buskerud ble det helt mot slutten av romertid gravlagt en mann med et belte prydet med sølv- og gullplater. Sverdet hans hadde forgylt bronse på skjeftet.

Belte med beslag i gull og sølv utstilt
Var den gravlagte på Sætrang en hærleder? Beltet til den gravlagte var beslått med både gull og sølv. Foto: Eirik Irgens Johansen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC 3.0

Den germanske krigeren

I bokserien om Gallerkrigen for­tel­ler Cæsar på den ene siden at den germaner som nektet å følge sin høvding i krig ble ansett som desertør og forræder. På den andre siden sier Tacitus i Germania at krigere fulgte den høvdingen som var mest ærerik og generøs med mat, drikke og krigsbytte.

Hvis vi skal tro på disse litt motstridende påstandene, kan det hende de forteller om en utvikling over de 150 årene som skiller dem. Antakelig in­ne­hol­d­er begge et snev av sannhet for hvordan krigergrupper ble rekruttert i ulike deler av Norge.

I løpet av romertid ble den germanske krigeren spesialisert og pro­fe­sjon­ali­sert. Å mestre nærkamp med et tveegga sverd og skjold krevde mye trening, og å få et krigerfølge til å sloss i formasjoner etter romerske forbilder krevde drilling.

Antakelig fikk de fleste frie gutter, og mulig noen jenter, en viss opplæring i bruk av våpen slik at de kunne forsvare seg mot angrep fra nabostammer. Men krigeren som sluttet seg til regionale hærledere måtte være godt trent, ha de riktige kontaktene, og antakelig stille med sine egne våpen. Ikke alle bondegutter hadde den muligheten.

Høvdinghallen på Missingen

På Missingen ved Råde i Østfold ble det omkring 100 e.Kr. bygget et ca. 60 m langt hus. Midt i huset var det laget et ekstra stort rom, og arkeologene tror det kan ha vært en hall.

Størrelsen på gården og det store antallet kokegroper utenfor huset kan tyde på at det ble laget mat til svært mange mennesker her. Det ble også funnet to romerske denarer i tilknytning til huset.

Sannsynligvis tilhørte huset en ledende slekt, og kanskje en lokal høvding som samlet både krigerfølget sitt, gjennomførte ulike seremonier og holdt store gjestebud i hallen.  

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. sep. 2017 13:51