Germanerne ble kjent med den romerske krigsmaskinen både utenfra – gjennom kamper mot den – og innenfra, gjennom å la seg verve i de romerske hjelpetroppene. Møtene med romerske hærstyrker påvirket germanernes våpenteknologi, kampstrategier og gruppestruktur.
I romertida (0-400 e.Kr.) ble det vanlig å legge våpen i gravene. Særlig i Oppland, Hedmark og Buskerud er det funnet mange våpengaver fra denne perioden. Oftest ble den døde gravlagt med skjold og ett eller flere spyd eller lanser, men mange fikk også med et tveegga sverd.
Tredelt militært hierarki
Omkring 200 e.Kr. ble en hærstyrke på omkring 1000 mann beseiret på Øst-Jylland i Danmark. Etter slaget ble alle våpen, belter, hesteutstyr og personlig utstyr som kammer og fyrstål ofret i en innsjø ved Illerup Ådal i Danmark. I dag utgjør denne deponeringen en del av det største våpenofferfunnet vi kjenner.
Noen av de tapende krigerne kom muligens fra det som i dag er Norge. Funn av beinkammer laget av elggevir, noe man ellers ikke finner i Danmark i romertid, peker i hvert fall mot den skandinaviske halvøya. I tillegg har blant annet praktskjoldene fra Illerup sin nærmeste parallel på Avaldsnes på Karmøy.
Den overvunne hæren var bygget opp etter forbilde av en romersk armé. På det øverste nivået var hærføreren, som hadde sølvbeslått sverd, skjold, belte og hesteutstyr. Offiserene på mellomnivå hadde sverd, skjold, belte og hodetøy til hesten med bronsebeslag. Nederst var infanteriet, eller fotsoldatene, som regel med lanse og/eller spyd og skjold, og av og til sverd, med beslag av jern.
Forholdet mellom offiserer og fotsoldater i Illerupfunnet er omkring 1:8, noe som også gjenfinnes i den romerske hæren.
Også våpengravene i Øst-Norge kan passe inn i en slik hierarkisk struktur. Den relative andelen av våpengraver med skjold, sverd og belter med sølv- eller bronsebeslag stemmer godt overens med funnene fra Illerup Ådal.
Hærførere
Noen svært få graver kan representere hærførere på øverste nivå i Norge. På Avaldsnes i Rogaland ble en mulig hærfører gravlagt i den rikeste graven vi kjenner fra romertid. Blant gravgodset var et sverd med sølvbeslag.
Også graven fra Stubhøj på Hunn i Østfold utmerker seg med skjoldhåndtak i bronse belagt med sølv og sølvbelagte stifter langs skjoldbulen. I tillegg hadde mannen sporer av bronse belagt med sølvfiligran.
På Sætrang i Buskerud ble det helt mot slutten av romertid gravlagt en mann med et belte prydet med sølv- og gullplater. Sverdet hans hadde forgylt bronse på skjeftet.
Den germanske krigeren
I bokserien om Gallerkrigen forteller Cæsar på den ene siden at den germaner som nektet å følge sin høvding i krig ble ansett som desertør og forræder. På den andre siden sier Tacitus i Germania at krigere fulgte den høvdingen som var mest ærerik og generøs med mat, drikke og krigsbytte.
Hvis vi skal tro på disse litt motstridende påstandene, kan det hende de forteller om en utvikling over de 150 årene som skiller dem. Antakelig inneholder begge et snev av sannhet for hvordan krigergrupper ble rekruttert i ulike deler av Norge.
I løpet av romertid ble den germanske krigeren spesialisert og profesjonalisert. Å mestre nærkamp med et tveegga sverd og skjold krevde mye trening, og å få et krigerfølge til å sloss i formasjoner etter romerske forbilder krevde drilling.
Antakelig fikk de fleste frie gutter, og mulig noen jenter, en viss opplæring i bruk av våpen slik at de kunne forsvare seg mot angrep fra nabostammer. Men krigeren som sluttet seg til regionale hærledere måtte være godt trent, ha de riktige kontaktene, og antakelig stille med sine egne våpen. Ikke alle bondegutter hadde den muligheten.
Høvdinghallen på Missingen
På Missingen ved Råde i Østfold ble det omkring 100 e.Kr. bygget et ca. 60 m langt hus. Midt i huset var det laget et ekstra stort rom, og arkeologene tror det kan ha vært en hall.
Størrelsen på gården og det store antallet kokegroper utenfor huset kan tyde på at det ble laget mat til svært mange mennesker her. Det ble også funnet to romerske denarer i tilknytning til huset.
Sannsynligvis tilhørte huset en ledende slekt, og kanskje en lokal høvding som samlet både krigerfølget sitt, gjennomførte ulike seremonier og holdt store gjestebud i hallen.