print logo

Hvem bodde i huler og hellere?

En huleboer oppfattes i dag gjerne som noe primitivt og negativt, men gjennom hele jernalderen (500 f.Kr–1050) bodde det folk i huler og hellere. Hvem var de?

I romertiden (0–400 e.Kr.) var jordbruk og dyrehold godt etablert som de viktigste kildene til mat i store deler av Norge, og folk bodde i treskipa lang­hus i gode jordbruksområder.

Samtidig finner vi andre typer bosetninger i huler og hellere både langs kysten og i høyfjellet. Noen ligger like ved jernaldergårder, andre svært langt fra nærmeste jordbruksområde. Hvem var det som bodde på disse stedene?

Huler og hellere

En heller er et sted hvor bergveggen luter utover slik at den skaper et na­tur­lig ly mot vær og vind. Noen hellere er dype og kan betegnes som huler. Andre er grunne og skjermer så vidt mot regn.

Folk har bodd i huler og hellere gjennom hele forhistorien, og de fleste funn fra slike steder skriver seg fra steinalder. Men mange hellere har også bo­set­nings­spor fra eldre jernalder (500 f.Kr.–550 e.Kr.) og enkelte også i senere perioder.

Noen kjente huler og hellere med spor etter jernalderbosetting er Skjonghelleren, Skipshelleren, Vistehola, Skrivarhelleren og Ruskeneset.

Fotografi av en heller, en fjellvegg hvor det er mulig å søke tilflukt under
Stangelandshelleren i Klepp i Rogaland har bosetningsspor fra eldre steinalder til folkevandringstiden. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Ulike kulturer?

Mange arkeologer har argumentert for at beboerne i huler og hellere i eldre jernalder var grupper som fortsatte å leve av jakt og fangst lenge etter at folk flest hadde gått over til jordbruk. De tilhørte i så fall en annen kultur og hadde en annen etnisk tilhørighet enn bondebefolkninga.

Denne tolkninga kaller vi kulturdualisme.

De fattige?

Andre har ment at da samfunnet ble mer lagdelt i romertid, ble de fattigste og de som ikke eide jord fortrengt til utkantstrøk og marginale områder.

Det har også vært foreslått at beboerne i hellere var underlagt høvdinger på de store gårdene. Kanskje var noen av dem treller eller husmenn som jakta og fiska for herrefolket på gården.

Kortvarige sesongopphold

Det er ofte gode bevaringsforhold i huler og hellere, og i mange av dem har arkeologene funnet et rikt beinmateriale som viser hva man har jaktet og fisket. Mange fugle- og fiskearter oppholder seg langs kysten bare deler av året, og utvalget av fiske- og dyrebein kan derfor si noe om når på året det ble drevet jakt og fangst på stedet.

Beinmaterialet viser at noen hellere ble brukt mest om vinteren, mens andre hovedsakelig tjente til sommeropphold. Enkelte steder var folk innom gjen­nom hele året.

Til tross for de gode bevaringsforholdene i huler og hellere, er restene etter menneskelige aktiviteter fra eldre jernalder sjelden særlig omfattende. Hvis noen bodde fast på disse stedene burde avfallsmengden ha vært større. Der­for var det sannsynligvis for det meste snakk om korte gjentatte opphold til bestemte tider av året.

Funn fra hellere

Det er mindre trolig at de som oppholdt seg i hellere tilhørte en annen kul­tur enn de som bodde på gårdene, og lite tyder på at beboerne jevnt over var spesielt fattige.

Det er funnet de samme typene keramikk og gjenstander i hellerne som på vanlige jordbruksbosetninger og i graver fra romertid. Dessuten finner ar­keo­log­ene gjerne store mengder bein fra tamdyr, som sau og kveg. I tillegg har det iblant dukket opp kostbare gjenstander i hellere, som for eksempel en gullring og en relieffspenne.

Det er også funnet jernslagg i enkelte hellere, noe som viser at de som opp­holdt seg der bedrev flere aktiviteter enn fiske og fangst. Mange hellere med bosetningsspor fra romertid ligger også svært nær samtidig gård­bo­set­ning.

I noen få huler og hellere er det også funnet levninger av mennesker fra eldre jernalder. Kanskje kunne spesielle mennesker bli gravlagt i en hule. Kanskje var de personer som av ulike årsaker befant seg alene i hula og døde der av sykdom eller ulykker uten at noen fant dem.

En viktig del av romertidsgården

I dag tror arkeologene at hellerne kan ha vært en viktig del av økonomien på romertidsgården. Folk som tilhørte hushold på gårdene lenger inne i fjor­d­ene på Vestlandet, dro ut til kysten eller opp på fjellet på jakt-, fiske- eller fangstekspedisjoner. De hadde med seg mat, eller også levende dyr, og opp­holdt seg i hellerne i kortere og lengre tidsrom.

Det er også mulig at noen bosatte seg fast i mer marginale områder, hvor de spesialiserte seg på jakt og fangst i tillegg til dyrehold. De kan ha levd i et gjen­sidig avhengighetsforhold med folk på gårder som i mindre grad drev jakt og fangst selv. Dette kan igjen ha ført til en differensiering av be­folk­ninga.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. sep. 2017 14:28