De eldste kjente gårdene stiger frem

I romertida (0–400 e.Kr.) oppstår antakelig det vi i dag vil kalle en gård, med faste åkrer, tun og inngjerdinger, men den var fremdeles ganske annerledes enn de fore­stil­ling­ene mange har om den nasjonalromantiske 1800-talls­gården.

Som i bronsealderen (1700–500 f.Kr.) og førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) fortsatte folk å bygge og bo i treskipa langhus også i romertida (0–400 e.Kr.). Mens de fleste hus og bosetninger var små og ensarta i førromersk jern­al­der, ble husene generelt større i romertida. Samtidig oppstod mar­kan­te forskjeller mellom ulike bosetninger.

Hva er en gård?

Ordet gård kommer fra det gammelnorske garðr, som kan bety gjerde eller innhegning. I romertida begynte man for første gang å gjerde inn hus og åkrer i det som i dag er Norge.

Likevel må vi være forsiktige når vi bruker moderne begreper for å forklare og forstå forhistorien. Det er fort gjort å overse alle forskjellene mellom for­his­torisk og nyere tids gårdsdrift, og vi bør ikke anta at pro­duk­sjons­for­m­er, organisering og arbeidsdeling var som i historisk tid.

Romertidsgården

De fleste bosetninger i romertida besto av enkeltliggende langhus med tilhørende mindre bygninger. Langhusene var som regel mellom 20 og 50 meter lange. Etter hvert som husene ble større, ble de også inndelt i flere rom.

Mange fortsatte å ha boligdel i den ene enden og fjøs i den andre. Andre steder begynte man å oppføre separate fjøsbygninger som lå for seg selv. Det ble også oppført andre slags hus i varierende størrelse, med funksjoner som verksteder, lager­byg­nin­g­er og boliger, og dermed kunne det dannes små og større tun.

Særlig i de gode jordbruksområdene ble det etablert store gårder og sann­syn­lig­vis maktsentre. Enkelte steder, som på Missingen i Råde i Østfold, på Veien på Ringerike i Buskerud og på Forsand i Rogaland, har arkeologer funnet spesielt store langhus som kan karakteriseres som haller. Disse kan ha hatt spesielle seremonielle og politiske funksjoner.

rekonstruksjon av stort langhus. Hvite vegger og høyt tak
På Ringerike i Buskerud ble restene etter et uvanlig stort langhus funnet. Arkeologer har i samarbeid med håndverkere forsøkt å rekonstruere huset. Foto: Espen Hartz/Veien Kulturminnepark/CC BY-NC-ND 3.0

Større stabilitet

Langhusene ble mer solide i romertida og hadde dermed lengre levetid enn før. Man begynte i tillegg å skifte takbærende stolper ved behov, og bo­set­ning­ene ble mer stabile og flyttet ikke like ofte som i førromersk jernalder.

Også åkrene ble mer permanente. De ble grundigere rydda for stein, og noen ble også avgrensa med gjerder. Flere steder bygde de steingjerder, også kalt geil eller fegate, for å lede husdyrene fra fjøset og ut på beitemark. Antakelig oppstod begreper om tun, innmark og utmark, som vi kjenner fra senere tid, i denne perioden.

Mange av de eldste gårdsnavnene som fremdeles eksisterer, stammer sann­syn­lig­vis fra romertida. Enkle usammensatte naturnavn på gårder som Haug, Vik, Nes eller Bø antas å ha opprinnelse helt tilbake til århundrene rundt Kristi fødsel.

Eiendomsrett

I førromersk jernalder hadde de fleste i samfunnet sannsynligvis kollektiv bruksrett og tilgang til ressurser. I romertida ble råderetten over hus, dyr og åkrer i større grad forbeholdt enkelte familier og personer. Begreper om eiendomsrett til jord oppstod, og med dem regler for hvordan og hvilken eiendom som kunne gå i arv.

På denne måten kunne enkelte slekter over tid bygge seg opp rikdom, posisjon og makt i samfunnet.

Hverdagsliv på gården

De fleste gårdene var selvstendige økonomiske enheter som produserte det meste av det beboerne trengte til mat og klær. Det var likevel store regionale variasjoner relatert både til klima, tilgjengelige ressurser og lokale tradisjoner.

I gode jordbruksområder hadde ulike typer korn, særlig havre, agnkledt bygg og hvete, stor økonomisk betydning. I kjøligere områder langs kysten og nord­over i landet var dyrehold langt viktigere. Jakt, fangst og fiske, i tillegg til sanking av bær, nøtter og røtter, var fremdeles vesentlige til­leggs­næ­rin­g­er. Dessuten hadde noen gårder tilgang til saftige fjellbeiter, gode fis­ke­plas­s­er eller jernrike myrer som ga grunnlag for over­skudds­pro­duk­sjon.

Teknologiske nyvinninger

Fra midten av romertida overtok dreiekverna mer og mer for skrubbekverna i mange områder i Skandinavia. Dreiekverna var langt mer effektiv, og ar­beid­et med å male korn ble dermed mye enklere. Sannsynligvis henger dette sammen med at man også begynte å bake brød.

Fargefoto. Vi ser litt av et menneske som sitter på huk og holder på en rund flat stein med hull midt i. Den ligger oppå en tilsvarende. Korn ligger rundt og mellom steinene som vi kan ser kan dreies mot hverandre ved hjelp av et trestykke som er stukket ned i et hull på den øverste steinen.
På bildet ser vi et forsøk på å rekonstruere hvordan maling av korn ved hjelp av dreiekvern kunne gå for seg. En treplugg har nok blitt satt i midthullet til de to flate steinene slik at den øverste kunne dreies med kraft mot den underste. Foto: Ragne Johnsrud/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3

Utvinning og produksjon av jern tok seg kraftig opp i romertida. Særlig i Trøndelag, men også på Østlandet og Sørlandet, ble det produsert enorme mengder med jern i romertida.

Se NRK-klipp om jernproduksjon:

 

 
Emneord: Økonomi og teknologi, Sosiale forhold Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. nov. 2023 11:18