print logo

Babyboom og eldrebølge

I 1950 var 13 prosent av alle nordmenn i førskolealder, mens åtte prosent var eldre over 67. I 2005 var forholdet snudd på hodet: ni prosent var førskolebarn, mens 13 prosent var eldre. Hvilke følger hadde dette for samfunnet?

Aldri har det vært født flere barn i Norge enn i 1946. Fødselskullet dette året var på over 70 000 barn. Det skyldtes at mange kvinner var i fødedyktig alder, men også at uvanlig mange hadde utsatt å få barn.

Målt i relative fruktbarhetstall kom den store babyboomen først noen år senere. Mellom 1955 og 1965 hadde norske kvinner høyere fruktbarhet enn noen gang siden begynnelsen av 1920-tallet, med et gjennomsnitt på tre barn.

Etterkrigstidas babyboom finner vi over hele Vest-Europa og USA. Men den var sterkere og varte lenger i Norge enn i mange andre land.

Babyboom

At befolkningens sammensetning har betydning for samfunnets tilstand, har opptatt samfunnsforskere siden 1800-tallet. Store barnekull er en framtidig ressurs, men barna krever forsørgelse og omsorg gjennom hele oppveksten.

Fødselsboomen satte et umiskjennelig preg på etterkrigstiden. Den skapte trengsel, med press på boligmarkedet og stort behov for avlastning i hjemmene. Kapasiteten på skolene var sprengt, mange steder måtte det opprettes ettermiddagsklasser for å få dekket behovet for undervisningslokaler.

De høye fødselstallene førte også til en betydelig mangel på kvinnelig arbeidskraft. «Husmoræraen» kan vanskelig forstås uavhengig av den babyboomen som fant sted etter krigen.

Barnehager og foreldrepermisjoner

Da etterkrigsgenerasjonen nådde voksen alder på slutten av 1960-tallet, var det også slutt på «husmoræraen». En tallrik generasjon av unge, ofte velutdannede voksne sto klar til å gå inn i arbeidslivet. De unge kvinnene i denne generasjonen ønsket også å delta i arbeidslivet, selv etter at de hadde fått barn.

Smilande barni heilfigur. Held plakat med påskrifta: "Må mamma slutte å jobbe? Nei til dyre barnehager"
50 voksne og 60 barn demonstrerte mot forslaget til Oslos barnehagebudsjett for 1985, utenfor Oslo Rådhus 4. desember 1984. Demonstrasjonen ble arrangert av Oslobarnehagenes Foreldreforening. Asta på 2 1/2 år med plakat: «Må Mamma slutte å jobbe? Nei til dyrere barnehager!». Foto: Tom A. Kolstad/Aftenposten/NTB scanpix

Dermed ble det også slutten på fødselsboomen. Fra midt på 1960-tallet begynte fødselstallene å falle, for å nå et bunnpunkt i begynnelsen av 1980-tallet. Oslo hadde den laveste fruktbarhetsraten i landet. I 1981 var den helt nede i 1,35 barn for hver kvinne i fruktbar alder.

Samfunnet trengte kvinnenes arbeidskraft og arbeidet aktivt for å øke yrkesdeltakelsen deres. Den lave fruktbarheten skapte imidlertid bekymring og satte fortgang i utbyggingen av offentlig barnetilsyn og generøse fødselspermisjoner. Det skulle gjøre det enklere for kvinnene å ha lønnsarbeid også som småbarnsmødre.

De nye velferdsordningene for småbarnsfamilier bidro nok til å snu trenden. Fruktbarheten har økt siden 1980-tallet, men aldri nådd opp til etterkrigsnivået. Etter århundreskiftet har tendensen igjen vært fallende.

Også fødselskullene er blitt større fra 1980-tallet og har nærmet seg nivået fra etterkrigstiden.

Innvandring

Fra 1970 har innvandringen utgjort en stadig større andel av befolkningsøkningen i Norge og også en økende andel av de nyfødte. Den generelle økningen i antall nyfødte det siste tiåret skyldes at innvandrerkvinnene føder en stadig større andel av babyene. I 2013 hadde 23 prosent av de nyfødte – altså nesten én av fire – en mor som var innvandrer.

Likevel har fruktbarhetsraten i Norge bare økt ubetydelig. Generelt har fruktbarheten blant innvandrerkvinner faktisk sunket siden 1990. At fødslene er så mange, henger i første rekke sammen med at innvandrerbefolkningen er yngre.

Fortsatt ligger fruktbarheten blant innvandrerkvinner noe høyere enn i majoritetsbefolkningen. Men den er klart synkende, og mye tyder på at innvandrere etter hvert tilpasser seg den norske adferden.

Døtre av innvandrere ser ut til å ha betydelig lavere fruktbarhet enn mødrene. Mange utdanner seg og vil fortsette med yrkesarbeid etter at de har fått barn.

Den økende innvandringen har dempet tendensen til aldring i den norske befolkningen. Men også denne virkningen er kortsiktig, ettersom også innvandrere eldes, og deres livsvalg blir mer like den norske majoritetsbefolkningens.

Opphaldsrom. Personar i rullestol føre fjernsynsapparat. På fjernsynet ser me karakteren Niles i TV-serien Frasier, sendt på TV2
Eldre kvinner på velferdsenter i Trondheim, 2008. I 2014 er andelen eldre av befolkningen i sterk vekst. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Eldrebølge og nye utfordringer

I 2014 var befolkningens alderssammensetning i ferd med å endres dramatisk. Andelen unge gikk tilbake, mens de eldre ble flere. I tillegg til å være tallrik hadde den også høyere forventet levealder enn noen tidligere generasjon. En stigende andel av befolkningen var over 80 år, og stadig flere ville passere 100-årsgrensen.

Etterkrigsgenerasjonen satte igjen sitt preg på situasjonen og stilte samfunnet overfor store utfordringer nok en gang. Det ble færre yrkesaktive per pensjonist, noe som skapte bekymring for bærekraften i pensjonssystemet. Også behovet for omsorg og medisinsk hjelp ble større med økt levealder.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 10:12