Dette var ikke første gang såkalte båtflyktninger ble reddet av norske skip. Mellom 1975 og 1990 ble flere tusen vietnamesiske båtflyktninger plukket opp av norske skip i Sør-Kinahavet.
Middelhavet er et viktig bindeledd mellom Europa, Afrika og Asia, med stor trafikk av handels- og passasjerfartøy. Også for migranter har havet vært en viktig ferdselsvei. I årene 2008-2013 ble gjennomsnittlig 50 000 mennesker årlig registrert som ulovlig ankommet over havet til Europa, ifølge Frontex.
Den arabiske våren og den påfølgende krigen i Libya førte til en topp i antallet båtflyktninger i 2011. Da borgerkrigen i Syria eskalerte, økte antallet flyktninger igjen dramatisk fra 2014.
Båt eneste utvei: fra Libya til Italia
Med Schengenavtalen som ble trinnvis utvidet fra den spede starten i 1985 og til de fleste europeiske land var med fra 2008, innførte landene i Europa en felles kontroll av Europas yttergrenser og strenge felles visumregler. Det ble umulig å få kjøpt billett til Europa med fly, tog eller buss på vanlig måte uten visum. Søknader om visum fra personer som en regnet med ville flykte fra hjemlandet, ble avslått. Dette gjaldt også for båter og ferger i regulær persontrafikk. Irregulære båter ble eneste mulighet for den som ville krysse Middelhavet fra Tyrkia eller Nord-Afrika.
Etter at den libyske staten brøt sammen i 2014, hadde den ingen kontroll med Libyas yttergrense i Middelhavet. Andre land i Nord-Afrika hadde inngått avtaler med europeiske land om å kontrollere sine kystområder. Dermed ble libyske havner et av de få stedene der det var mulig å legge ut på havet, og en uregulert trafikk av overfylte og lite sjødyktige båter økte raskt.
Samtidig ble situasjonen i Libya stadig forverret, og arbeidsmigranter fra land sør for Sahara fant det umulig å leve i Libya. Flyktninger fra krig og undertrykkelse, også i land som ikke grenser til Middelhavet, som Afghanistan, Irak, Eritrea og Sudan, tok seg fortsatt fram til Libya i håp om å finne en vei over. Dermed oppsto en blandet migrasjon, der folk hadde mange ulike grunner til å dra fra Libya til Europa.
Smugling, drukninger og stadig nye ruter
Markedet lå åpent for menneskesmuglere som tjente gode penger uten at det ble stilt noen krav til sikkerhet. Dette fikk tragiske konsekvenser for mange. I 2014 var det ifølge FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) 218 000 flyktninger som krysset Middelhavet, mens rundt 3500 druknet underveis. De aller fleste som klarte overfarten i 2014, kom i land i Italia eller på Malta. I 2015 var det samlede antallet ankomster ifølge Eurostat oppe i nesten én million, mens nærmere 4000 mennesker druknet på veien. Dette året kom det også flere via Tyrkia til Hellas, ettersom krigen i Syria vedvarte og flyktninger i nærområdene begynte å gi opp håpet om å kunne reise hjem med det første. For dem var den østlige ruten nærmere og mindre farlig.
På slutten av året inngikk EU en avtale med Tyrkia om at landet skulle hindre flyktninger i å legge ut på havet. Dermed oppsto det igjen nye, lengre og farligere ruter. Fram til begynnelsen av desember 2016 ankom 350 000 mennesker sjøveien til Europa, mens minst 4715 mennesker aldri kom fram, men druknet underveis.
Til en trygg havn
Handelsskip fra flere land, blant dem Norge, har gjort en stor innsats for å redde båtflyktninger i Middelhavet. Nærmere 5000 mennesker ble reddet av norske handelsskip bare i 2014. Rederiene fikk ingen kompensasjon for dette arbeidet som de utførte som sjøfolks plikt overfor mennesker i havsnød. I tillegg ble flere tusen mennesker reddet av det norske forsyningsskipet «Siem Pilot» og redningsskøyten «Peter Henry von Koss», som ble satt inn som en del av EUs grensepatruljering. Mannskap på norske skip måtte også hente opp mange døde fra havet.
De som ble reddet, ble ført til nærmeste havn i Europa, som oftest i Italia. Presset på Italia ble stort. Landet maktet ikke å sikre flyktningene det mest nødvendige for å overleve. Arbeidsledigheten var allerede høy i Italia og mange prøvde derfor å reise videre innenfor Europa, der de oppsøkte familie, nettverk og arbeidsmuligheter.
Dublinsamarbeidet
Dublinsamarbeidet innenfor EU og EØS legger egentlig vekt på at søknader fra familiemedlemmer skal behandles i samme land, men forstås ofte slik at en asylsøknad skal behandles av det første landet en flyktning kommer til. De som reiser videre, må derfor regne med å bli sendt tilbake dit, selv om dette i praksis bare har skjedd i et mindretall av sakene. Avtaleverket og måten det har blitt praktisert på, har gjort at mange er påført ekstra ventetid og usikkerhet. Norge er et av de landene som har sendt tilbake størst prosentandel asylsøkere til det første ankomstlandet i Europa.
Den nye flyktningsituasjonen medførte et press på mottaksapparat, politikere og europeisk samarbeid. Samtidig ble mange mennesker i Norge og ellers i Europa opptatt av å hjelpe flyktningene, og det oppsto i de fleste land en polarisering mellom grupper som ønsket flyktninger velkommen, og grupper som var motstandere av å ta imot flyktninger. Temaet ble også viktig i den norske kommunevalgkampen i 2015.