Fra løkka til organisert idrett

I dag er nesten halve befolkningen medlem av idrettsbevegelsen. Helt til slutten av 1960-årene var tallet bare én av ti.

I dag oppfattes frafall fra idretten i ung alder nesten som brudd på den ønskede «normaliteten». Medlemskap i den organiserte idretten ses på som et opplagt gode for alle aldersgrupper. Hvordan kunne så store forandringer finne sted på så kort tid?

Idrettsbevegelsen er Norges suverent største masseorganisasjon, ikke minst for barn og ungdom. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) hatt over to millioner medlemskap årlig.

Idrettsrevolusjonen

Den økende oppslutningen om idrett som organisert fritidsaktivitet er kalt en «idrettsrevolusjon». Den kan dateres til perioden mellom 1965 og 1985. Etter en betydelig oppgang rett etter krigen var det stillstand i medlemstallet fram til midten av 1960-årene. Men fra 1967 gikk det raskt oppover.

I løpet av ti år ble antall medlemskap i NIF mer enn tredoblet, fra 370 000 til 1,2 millioner. Tallet økte videre til 1,6 millioner i 1985.

Framveksten av den organiserte masseidretten kan forklares på flere måter:

  • Økende fritid
  • Lengre skolegang, flere studenter 
  • Geografisk mobilitet og behovet for å bygge opp stabile miljøer
  • Flere og bedre idrettsanlegg
  • Idrettsorganisasjonens satsing på barn og unge
  • Kvinneidrettens gjennombrudd

Den organiserte idretten kom «på moten». Idrett ble en del av «tidsånden». En sterk drivkraft kan ha vært det nye fjernsynsmediet, som på en ny måte gjorde idrett og idrettshelter til en del av dagliglivet.

Dette betyr ikke at aktiviteten økte tilsvarende. Den norske «turkulturen» ble delvis erstattet av en «idrettskultur». Barn og unge flyttet aktiviteten fra gata og løkka til idrettsplassen.

En liten gruppe barn og en voksen leker på ski.
En typisk vinteraktivitet: fri lek på ski. Bildet er fra 1930, en god stund før den organiserte idretten vokste i omfang. Foto: Anders Beer Wilse. Tilhører: Byhistorisk samling, Oslo Museum. CC BY-SA 4.0

Statens ansvar

Idrettsorganisasjonen ble den norske statens forlengede arm. Staten har alltid tatt ansvar for idretten, og fra 1946 bidro STUI (Statens ungdoms- og idrettskontor) sterkt til anleggsutbyggingen. Blant annet ble det bygd svømmehaller over hele landet.

Fra 1970-årene ble forholdet mellom staten og idretten tettere. Idrett ble av staten definert som en del av kulturlivet, som et ledd i «det utvidede kulturbegrepet». Dermed ble den også en del av den offentlige kultursatsingen. Statlig og kommunal støtte gjorde det mulig for idretten å gi et bedre og bredere tilbud.

Sosial kontroll

Det norske samfunnet ble preget av en stadig sterkere vilje til å legge til rette for, styre og kontrollere folks hverdagsliv – særlig ungdommens. Idrett ble viktig for å virkeliggjøre gode formål som folkehelse, arbeidsevne, disiplin og etter hvert integrering av minoriteter.

Barn og ungdom fikk spesiell oppmerksomhet idet den organiserte idrettsbevegelsen gikk over fra å være en arena for voksne menn til å bli den store fritidsorganisasjonen for gutter og jenter.

NIFs oppgave ble å balansere jakten på talenter med barneidrettens samfunnsnytte.

Fotografi som viser små gutter som spiller fotballkamp. En gutt med rød turban
Organisert barneidrett: Bøler Cup på Haraløkka i Oslo i 1998. Foto: Espen Bratlie/Samfoto/NTB scanpix

Barn og konkurranse

Barneidrett ble viktig som løsning på «ungdomsproblemet» med lediggang og fristelser og som opplæring i demokrati, samarbeid og respekt for andre. Men friheten på løkka gikk tapt.

Ansvaret for barns kroppslige utfoldelse – vi kunne gjerne si barnekroppens disiplinering – ble langt på vei overgitt fra skolene til den organiserte idretten. I 1970-årene gikk Norges Idrettsforbund ut med krav til klubbene om å gjøre barneidrett til et viktig satsingsområde.

Samtidig fikk de pålegg om å fornekte det som alltid hadde vært idrettens logikk, konkurranse på like fot. For det knyttet seg «vesentlige etiske betenkeligheter til at konkurransen og det å vinne får en for sentral plass i barne- og ungdomsidretten».

Emneord: Kultur og religion Av Finn Olstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:34