print logo

Norges nei til EU i 1994

I 1994 stemte et flertall igjen imot norsk medlemskap i det europeiske samarbeidet. Gjennom EØS-avtalen har Norge likevel blitt det landet som er mest integrert i EU uten å være medlem.

Den 28. november 1994 sa Norge for andre gang nei til å delta i det europeiske samarbeidet. Denne gangen stemte 52,2 prosent nei til medlemskap i Den europeiske union (EU – tidligere EF). Resultatet var bemerkelsesverdig likt den første folkeavstemningen i 1972.

Forskjeller og likheter fra 1972

Forandringene i Norge og verden rundt var enorme siden 1972. Norge hadde blitt en rik oljenasjon. EF hadde blitt til EU – en politisk union med mye større ambisjoner for hvor tett samarbeidet skulle være. Den kalde krigen var slutt, og de alliansefrie landene Østerrike, Sverige og Finland og hadde søkt om medlemskap. De nye demokratiene i Øst- og Sentral-Europa ville i løpet av noen år få muligheten til å bli medlem.

Dette påvirket selvsagt debatten, men det viktigste argumentet mot medlemskap var fortsatt hensynet til norsk selvstendighet – eller sjølråderett. Dette var kanskje enda viktigere i 1994, fordi EU hadde gått mange skritt lenger i retning av integrasjon og overføring av myndighet til fellesskapet.

Primærnæringenes interesser stod fortsatt sentralt. Det samme gjaldt oppfatningen av at EU truet den norske velferdsstaten.

To kart, begge viser Norge. Viser prosentvis stemmefordeling for og i mot medlemskap i EF og EU i 1972 og 1994

«Isolasjon» mot «union»

Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein framstod som nei-sidens lederfigur med den tverrpolitiske folkebevegelsen Nei til EU i ryggen. Igjen var nei-sidens store fortrinn den massive folkelige mobiliseringen.

Fotografi av kvinne foran valgbarometer: pilen står på "nei"-siden
Lederen for Senterpartiet Anne Enger Lahnstein foran valgbarometeret i NRK. Foto: Karina Jensen/Aftenposten/NTB scanpix

Ja-siden framhevet nok en gang faren for at Norge skulle bli politisk og økonomisk isolert. Argumentet om isolasjon var svekket av to forhold. For det første hadde Norge stått utenfor EF siden 1972 uten at det hadde vært katastrofalt. For det andre hadde regjeringen forhandlet fram EØS-avtalen, som ga full tilgang til EUs indre marked.

Også denne gangen ble den politiske dimensjonen ved EU kraftig tonet ned på ja-siden og bortforklart med at medlemskap ikke ville få særlig store konsekvenser. Statsminister Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet hevdet at ordet «union» slik det ble brukt i EU, best kunne oversettes med «samarbeid» eller «forening av krefter».

Fotografi av robåt med banner, tekst: "Ja til samarbeid med sjølvstendige statar – nei til EF", fjell i bakgrunn
Demonstranter i Hardangerfjorden under Hordaland Arbeiderpartis årsmøte. Foto: Agnete Brun/NTB scanpix

Etter folkeavstemningen

Etter folkeavstemningen var det EØS-avtalen, og ikke medlemskap i EU, som ble hovedgrunnlaget for norsk europapolitikk. En betingelse for å delta i det indre markedet var at Norge måtte følge EUs regelverk for markedsspørsmål og tilpasse lovene sine etter det.

For ja-siden har det blitt sett på som et demokratisk problem at Norge ikke har mulighet til å påvirke EUs beslutninger, når reglene likevel må innføres av Stortinget. For nei-siden er EØS-avtalen problematisk fordi den gjør det vanskeligere å skjerme Norge mot store deler av den utviklingen de advarte mot i 1972 og 1994.

Tett samarbeid med EU

Norge har inngått flere avtaler med EU om samarbeid om justispolitikk. Best kjent blant disse er Schengen-avtalen om grensekontroll og Dublin-avtalen om behandling av asylsøknader. Norge er også med i deler av EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid, blant annet gjennom avtale om å sende soldater til EUs innsatsstyrker.

Norge er på den måten det landet som er mest integrert i EU uten å være medlem. En ny debatt om medlemskap er derimot ikke sannsynlig i overskuelig framtid.

Av Dag Axel Kristoffersen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2017 14:11