print logo

Industrialisering av fiske og jordbruk

Industrialisering av fiske og jordbruk førte til økt produktivitet fra midten av 1900-tallet – men også til forurensning og økt press på naturressursene.

Teknologisk utvikling bidro til en kraftig produksjonsøkning innen både fiske og jordbruk fra midten av 1900-tallet. Men den sterkere utnyttingen av naturressursene som fulgte med, førte også til at viktige deler av grunnlaget for matproduksjon ble truet.

Silda forsvinner

Fram til slutten av 1960-årene var det bygd opp en flåte av ringnotsnurpere som drev sildefiske langt borte fra hjemmehavnene.

Da silda ble borte på grunn av overfiske, først på vestlandskysten og deretter ute i Nordsjøen, gikk denne flåten over til å fiske lodde utenfor Finnmark. Mot slutten av 1970-årene var også lodda oppfisket.

Fotografi som viser fiskere ombord på fiskebåt, i ferd med å berge en fangst: nota revnet
Sildefangsten gikk nedover i løpet av 1960-tallet. På dette bildet fra 1969 har nota revnet, og mannskapet berger det de kan av fangsten. Foto: Sverre A. Børretzen/NTB scanpix

Menneskeskapt ressurskrise

Silda hadde blitt borte i perioder også tidligere. Men historien om ringnotsnurperne viser en ny tendens. Den store fangstkapasiteten i tråler- og ringnotflåten førte til menneskeskapte ressurskriser. Det rammet først sildefisket, senere fisket av torsk, lodde og andre fiskeslag.

Det var ikke bare den nye, industrielle fangstteknologien som ga et slikt resultat, men også en ny leteteknologi som ble tatt i bruk i fiskeriene – ekkoloddet og sonaren.

Utviklingen forsterket en konflikt mellom norske og utenlandske trålere på den ene siden og kystfiskerne på den andre. Kystfiskerne så med bekymring på at det industrialiserte storfisket truet grunnlaget for virksomheten deres, og mente det var særlig dette fisket som måtte reguleres.

Konflikten viste også en motsetning mellom landsdeler – den norske trålerflåten hadde sitt tyngdepunkt på Vestlandet, kystfiskerne dominerte i Nord-Norge.

Reguleringer

I 1975 opprettet regjeringen fire trålfrie soner utenfor den norske tolvmilsgrensa i Nordland, Troms og Finnmark. Og det ble strengere restriksjoner for norske trålere som fisket mellom fire og tolv nautiske mil fra kysten.

Det store spranget kom i 1977 med loven om 200 mils økonomisk sone. Loven ga norske myndigheter grunnlag for å forvalte ressursene innenfor den nye grensa.

Det ble etter hvert satt grenser ikke bare for hvor det kunne fiskes, men også for når det kunne fiskes, og hvor store mengder som kunne tas opp.

Dette fikk konsekvenser også for flåten. Antallet trålere ble regulert. Den økologiske krisen økte kystfiskets status – i alle fall for en tid.

Problemer også i jordbruket

Også jordbruket ble sterkt industrialisert fra 1960-årene. Tyngre, traktordrevne redskaper for å bearbeide jorda ble vanlige. Dette førte til større jorderosjon – jord ble ført bort med rennende vann.

Fotografi som viser en strenglegger-maskin i aksjon: en maskin for å bearbeide jorda før poteter dyrkes
Industrialisert jordbruk: En strenglegger rydder jorda slik at poteter kan dyrkes mer effektivt. Men steinradene som maskinen legger, leder også vann lettere vekk fra jordene. Bildet er tatt i Østfold i 1990. Foto: Steinar Myhr/NN/Samfoto/NTB scanpix

I midten av 1980-årene ble det anslått at ti prosent av åkerarealet på Østlandet og 17 prosent i Trøndelag var utsatt for sterk erosjon. Slik forsvant en del av grunnlaget for matproduksjon. Økt bruk av kunstgjødsel gjorde erosjonen til en større forurensningsfare, siden gjødselen ble ført bort med jorda.

På samme tid slukte også utbygging av boliger, industri og veier matjord. Årlig forsvant 80 000 til 100 000 dekar på denne måten. Selv om dette var mindre enn i 1960-årene, måtte produksjonsgrunnlaget for mat fortsatt vike for industri, motorisert transport og tettstedsvekst.

Jordvern

Temaet jordvern kom på moten i 1970-årene, da den svenske næringsmiddelforskeren Georg Borgström, og bekymringen for verdens matforsyning, sto sentralt i miljødebatten.

I 1980-årene kom spørsmålet om jordvern mer i bakgrunnen. Mer jord ble igjen tatt i bruk til andre formål. Nedbyggingen av matjord skulle vedvare som problem, også etter årtusenskiftet. Selv der det kunne være mulig å dyrke opp ny jord, måtte det i tilfelle oftest skje i områder med dårligere jordsmonn.

Tiltak mot forurensning

På den andre siden kom arbeid for å hindre forurensning: Det kom tiltak mot overforbruk av gjødsel og mot at husdyrgjødsel ble spredt om vinteren. Og myndighetene oppmuntret bøndene til å pløye om våren i stedet for om høsten. Det ble påbudt å la en barriere av vegetasjon stå mellom pløyd mark og elve- og bekkefar for å hindre forurensning av vannet.

Slike tiltak førte til at forurensningen fra landbruket ble mindre fra midten av 1980-årene. Men næringen var fortsatt den største kilden til nitrogenutslipp og den tredje største kilden til fosforutslipp. Dette bidro til overgjødsling og forurensning også langs store deler av kysten.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. aug. 2016 15:57