Da havretten femdoblet Norge

I 1977 fikk norske myndigheter råderett over et havområde som var mer enn fire ganger større enn Fastlands-Norge.

Den 1. januar 1977 opprettet Norge en økonomisk sone som strakte seg 200 nautiske mil – 370 kilometer – ut fra kysten. Dette var resultatet av en langvarig internasjonal debatt og intense forhandlinger om råderett over havet.

Hvem eier havet?

I internasjonal havrett rådet i flere hundre år to prinsipper: For det første at havet var så grenseløst at det ikke kunne tilhøre noen. For det andre at kyststatene hadde nasjonal suverenitet over et smalt belte langs kysten – tre til seks nautiske mil.

Noen utvidelser hadde kommet. I 1945 hevdet USA nasjonal overhøyhet over «kontinentalsokkelen» – området utenfor kysten der havet var mindre enn 200 meter dypt. To år etter hevdet Peru og Chile rett til havressursene ut til 200 nautiske mil fra kysten, for å beskytte fiskestammene mot overfiske.

Midt på 1950-tallet hadde omkring 30 kyststater krevd utvidede rettigheter til havet utenfor egen kyst. Framveksten av nye stater gjennom avkoloniseringen i etterkrigstiden forsterket slike krav. Verdens statsledere skjønte at noe måtte gjøres for å skape enighet om et internasjonalt regelverk. Fra 1958 begynte havrettskonferanser i FNs regi. 

Den tredje havrettskonferansen

Først med den tredje havrettskonferansen, fra 1973 til 1982, skulle problemene bli løst.

Med sine strategiske interesser og havgående fiskeflåter var land som USA, Japan, Sovjet og de åtte daværende EF-landene imot å gi kyststatene omfattende særrettigheter. Innlandsstater – stater med kort kyst eller med kyst mot innelukkede hav – trakk i samme retning.

Norge sto i en mellomstilling. Landet hadde et omfattende kystfiske, noe som kunne tale for økt nasjonal kontroll over havområdene utenfor kysten. Samtidig hadde Norge også stor skipsfart, som var en grunn til å gå inn for «fritt hav». Egeninteressene tilsa en balansert løsning, med omfattende råderett for kyststatene, men fortsatt fri gjennomfart for handelsskip og flåtestyrker.

Norge som megler

Norske forhandlere fikk en viktig rolle i forhandlingene som meglere mellom land med stridende interesser. Havrettsminister Jens Evensen ledet de norske forhandlerne.

Under forhandlingene oppsto «Evensen-gruppen», som representerte ulike interesser i verdenssamfunnet, og som arbeidet fram de fleste kompromissene.

Til tross for motsetninger valgte havets stormakter alt i 1974 å godta prinsippet om en 200 mils økonomisk sone. Men uenighet om andre spørsmål gjorde at det tok flere år å komme fram til en endelig avtale. I mellomtiden vedtok flere kyststater lover om 200 mils økonomisk sone, blant dem altså Norge.

Slik tok flere land saken ut av FNs hender. De brukte likevel den enigheten som da var oppnådd i FN-forhandlingene, som utgangspunkt for de reglene de utformet for den økonomiske sonen.

Havrettskonvensjonen

Havrettskonvensjonen, som ble vedtatt i 1982, stadfestet resultatet av denne prosessen.

Det har vært sagt at resultatet av havrettsforhandlingene var den største omfordelingen av geografiske områder og økonomiske goder siden de europeiske kolonimaktene skapte koloniveldet på 1700- og 1800-tallet. For Norge skulle dette få stor betydning for fiske, oljeutvinning, skipsfart, miljø og sikkerhetspolitikk.

En viktig forskjell fra kolonitiden var at omfordelingen nå skjedde uten bruk av militær makt eller trusler om makt. Konfliktene ble løst gjennom forhandlinger.

Også nye plikter

Med retten til å forvalte det nye territoriet fulgte også plikter. Norske myndigheter fikk ansvar for at det ikke drevet ble rovdrift på ressursene.

Totalkvoter for fisket på ulike fiskeslag måtte fastsettes. Grunnlaget for å fastsette kvoter var god kunnskap om fiskebestandene. Det var i praksis nødvendig å samarbeide med andre land, også vitenskapelig. Den nye havretten førte altså til utvidet internasjonalt samarbeid.

For Norge gjensto likevel ett problem i forholdet til Sovjet: Det ble ingen enighet om delelinjen mellom norsk og sovjetisk sone i Barentshavet. I stedet kom en «gråsone» der begge land hadde forvaltningsmyndighet. Først i 2010 klarte den norske og den russiske regjeringen å forhandle fram en «delelinjeavtale» som avløste «gråsonen».

fotografi som viser Sovjets fiskeriminister A. Isjkov og havrettsminister Jens Evensen som skriver under papirer
Gråsoneavtalen mellom Sovjetunionen og Norge ble undertegnet i Utenriksdepartementet 11. januar 1978. Sovjets fiskeriminister Aleksandr Isjkov til venstre og havrettsminister Jens Evensen til høyre. Vidar Knai/NTB scanpix
Emneord: Politikk og makt Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:25