print logo

Nyfeministene – bevisst­gjøring og medie­sensasjoner

Likestillingspolitikken hadde spilt fallitt, mente nyfeministene på 1970-tallet. Med utradisjonelle virkemidler argumenterte de for at forskjellsbehandling av kjønnene var nødvendig for virkelig likestilling.

Høsten 1970 og våren 1971 etablerte en rekke nyfeminister flere uavhengige aksjons- og bevisstgjøringsgrupper på ulike steder i Norge. De kom til å prege offentligheten med utradisjonelle og spektakulære aksjoner og utfordret den etablerte formen for politikk både i form og innhold.

Forskjellsbehandling nødvendig

De første nyfeministlagene ble dannet høsten 1970 av en rekke yngre kvinner som ønsket en ny og annerledes feminisme i Norge. Inspirasjonskilden var den nye kvinnebevegelsen som hadde vokst frem i USA få år i forveien.

Skytset ble rettet mot likestillingspolitikken som hadde vunnet frem i en rekke vestlige land på 1960-tallet. Nyfeministene hevdet det var behov for forskjellsbehandling av kjønnene dersom kvinner og barn skulle ha like muligheter til å utfolde seg. De mente at reell kjønnslikestilling kun var mulig dersom samfunnsstrukturen ble endret med utgangspunkt i kvinnenes liv og erfaringer.

Kulturell endring og mediesensasjoner

Nyfeministene var uttrykk for et internasjonalt motkulturelt prosjekt som ble utviklet i 1960-tallets antiautoritære og venstreintellektuelle miljøer, kjent som det nye venstre. Miljøet samlet europeiske tenkere som Jean Paul Sartre, Herbert Marcuse og Simone de Beauvoir og var kjennetegnet av en sterk tro på individers mulighet til å kritisere og motarbeide undertrykkende strukturer i samfunnet.

Målet var å lage et nytt, mer rettferdig samfunn nedenfra. Like viktig som å forandre samfunnet ovenfra ved å påvirke politikk og lover var det å utfordre normer og kvinnemyter i kulturen og i privatlivet. Der likestillingsfeminister hadde prioritert myndighetskontakt og lobbyarbeid, fokuserte nyfeministene på bevisstgjøring.

Samtidig var nyfeministene svært bevisste sin offentlige funksjon. De kuppet radiosendinger og missekåringer og hengte opp klesvasken sin på Karl Johan i forakt for husmorpolitikken. Gjennom spektakulære medieaksjoner og humoristiske paroler som «Vi vil ligge øverst» hadde de et mål om å utfordre maktstrukturene i samfunnet ved å synliggjøre kvinners stemmer og perspektiver.

Fotografi av familie- og forbrukerminister Inger Louise Valle som besøker utstillingen Nyfeminist 71.
Familie- og forbrukerminister Inger Louise Valle besøker utstillingen Nyfeminist 71. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 

Fragmentarisk organisert

Nyfeministene dannet en landsomfattende organisasjon i 1973, men la hele tiden hovedvekten på det autonome og spontane. Målet var ikke å erstatte den eksisterende mannsmakten med ny kvinnemakt, men å desentralisere makt over det hele. Flat struktur og løs organisering var et ledd i dette.

Tankegangen hadde bred appell tidlig på 1970-tallet, men etter hvert mente mange i kvinnebevegelsen at prosjektet var kraftløst og manglet politisk profil. Flere ville knytte kvinnekampen tettere til tradisjonelle politiske prosesser og meldte overgang til organisasjoner som den marxistiske Kvinnefronten, som ble etablert i 1972.

Mot slutten av 1970-tallet ble organisasjonen Nyfeministene mer og mer fragmentert. Mange fortsatte å fokusere på praktisk kvinnebevissthet gjennom arbeid i Kvinnehuset, krisesenterbevegelsen eller Lesbisk bevegelse, som ble etablert i 1975 som en utbrytergruppe fra Nyfeministene. Andre engasjerte seg for å løfte frem kvinners stemmer og erfaringer i litteraturen, kulturlivet og media. Organisasjonen gikk til slutt i oppløsning på 1980-tallet.

Et viktig symbol

Med rundt tusen medlemmer på det meste ble Nyfeministene aldri en massebevegelse. Likevel har organisasjonen satt et viktig avtrykk på den politiske debatten i Norge. Problemer i kvinners private sfære, knyttet til seksualitet og samliv, som tidlig på 1970-tallet ble tatt opp av nyfeminister, gled raskt inn i den brede politiske debatten.

Ideen om at likestillingspolitikken måtte utformes med utgangspunkt i kvinners liv og hverdag, ble et formativt element i det statsfeministiske prosjektet som vant frem på 1980-tallet.

Samtidig går det en linje fra Nyfeministenes fokus på sammenhengen mellom politikk, privatliv og personlige valg til den identitets- og livsstilspolitikken som vokste frem på 1980- og 1990-tallet. I begge tilfeller ble politisk tenkning og handling knyttet tett til spørsmål om hvem vi er og vil være, hvordan vi skal handle, og hva vi skal gjøre med livet vårt.

Se NRKs program hvor feministene på 1970-tallet ser tilbake og forklarer:

 

 
Av Synnøve Skarsbø Lindtner
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. sep. 2017 10:53