print logo

Da samene ble Norges urfolk

Samene har ikke alltid vært anerkjent som Norges urfolk. Det skjedde først rundt 1980 og hang sammen med utviklinger og hendelser i Norge og internasjonalt.

I 1958 var Stortinget og regjeringen enige om at Norge ikke skulle slutte seg til en konvensjon om urbefolkninger fordi denne gjaldt «befolkningsgrupper som ikke finnes i vårt land».

Drøyt 30 år senere skyndte norske myndigheter seg med å ratifisere en ny konvensjon om urfolk – som det første landet i verden. Nå var det ingen tvil om at samene var Norges urfolk. Hvorfor var det ikke tvil i 1990?

Samisk etnisk-politisk mobilisering

For det første hadde det i samiske miljøer skjedd en etnisk-politisk mobilisering gjennom 1960- og 1970-tallet. Som ungdom for øvrig begynte stadig flere unge med samisk bakgrunn på universiteter og høyskoler. Her møtte de en radikal og kritisk samfunnsdebatt, og studiene muliggjorde kontakt med forskere som interesserte seg for samisk språk og historie.

Den etnisk-politiske mobiliseringen skjedde også på grunn av internasjonale impulser. Norske samer hadde lenge hatt omfattende samarbeid med samer i Sverige og Finland, men nå økte kontakten med andre urbefolkninger, særlig i Nord-Amerika. I 1975 ble en verdensorganisasjon for urbefolkninger dannet med samisk deltakelse.

Slik internasjonal kontakt ga mange samer en opplevelse av at de delte historiske erfaringer med de opprinnelige folkegruppene i andre land, og at internasjonale organisasjoner kunne bidra til å endre forhold i Norge.

FN og internasjonal urfolksaktivisme

De forente nasjoner (FN) og Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) hadde lenge interessert seg for urbefolkningers livskår, og begge begynte et systematisk arbeid med temaet på 1980-tallet.

Gjennom dette bidro de til å legitimere krav om at opprinnelige folkegrupper hadde særlige rettigheter til å opprettholde og videreutvikle sin kultur og sitt samfunnsliv. En milepæl her var Martínez Cobo-rapporten, som ble påbegynt i 1971 og fullført fra 1981 til 1984.

Internasjonale impulser fikk gjennomslag i Norge, og daværende statssekretær i Utenriksdepartementet, Thorvald Stoltenberg, uttalte på FNs konferanse om rasisme i 1978 at samene var en urbefolkning i Norge.

FN startet arbeidet med en erklæring om urbefolkningers rettigheter på midten av 1980-tallet, og ILO vedtok en ny konvensjon om urbefolkningers rettigheter i 1989. Underveis i arbeidet ble ordet urbefolkninger gjennom 1980-tallet erstattet med urfolk, og spørsmålet om landrettigheter sto sentralt i begge organisasjonenes arbeid.

Alta-striden

Aller viktigst for samenes offisielle anerkjennelse som Norges urfolk var likevel en nasjonal hendelse. Samene ble for alvor anerkjent som Norges urbefolkning på grunn av striden om utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. For vanlige nordmenn kom det som et sjokk at samene fortsatt opplevde alvorlig diskriminering i Norge.

Fotografi som viser statsminister Brundtland i møte med sultestreikende samer, reportere og folkemengde
Sultestreikende samer møter statsminister Gro Harlem Brundtland utenfor slottet i februar 1981. I januar hadde utbyggingen av Alta-vassdraget startet opp igjen, etter å ha blitt vurdert lovlig i retten. Foto: Bernt Eide/Samfoto/NTB scanpix

Regjeringen ble meget opptatt av å bedre forholdet til samene, og et sterkt bånd ble knyttet mellom samiske organisasjoner og miljøbevegelsen. En offentlig utredning fra 1980 slo fast at samene var Norges urbefolkning, og mandatet for Samerettsutvalget fra samme år henviste til folkerettslige regler om urbefolkninger og etniske minoriteter.

Dermed deltok norske myndigheter i andre halvdel av 1980-årene i internasjonale forhandlinger om urbefolkninger/urfolks rettigheter, samtidig som de vurderte hvilke rettigheter samene skulle ha i Norge. Disse prosessene var sammenvevde og påvirket hverandre.

Rettigheter lovfestes

I 1984 leverte Samerettsutvalget sin første delrapport, som la vekt på Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Rapporten la grunnlaget for sameloven av 1987, som blant annet etablerte Sametinget, og en egen grunnlovsbestemmelse av 1988 om samenes rettigheter.

Diskusjonen om landrettigheter fortsatte, og internasjonal urfolksrett ble meget viktig i den politiske prosessen som ledet fram til at Finnmarkseiendommen ble opprettet i 2006.

Av Hanne Hagtvedt Vik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. jan. 2017 15:18