print logo

«Velferdsstat» – en politisk begrepshistorie

I Norge ble «velferdsstaten» lansert som en politisk visjon i 1945. Men først i 1993 fikk ordet et gjennombrudd i de politiske partienes valgprogrammer.

I en radiotale dagen etter frigjøringen 8. mai 1945 sa motstandsmannen Paal Berg at tiden krevet ikke bare at rettsstaten skulle gjenreises, men at staten også skulle være en «velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle».

Arbeiderpartiets sosiale og økonomiske politikk i etterkrigstiden er i ettertid blitt forbundet med begrepet «velferdsstaten». Men partiets representanter brukte sjelden dette ordet for å beskrive politikken sin. Statsminister Einar Gerhardsen var skeptisk, ikke til idégrunnlaget, men til selve begrepet. Han hadde aldri likt det, sa han i trontaledebatten i 1960.

Fra visjon til skremmebilde

I 1950-åra ble «velferdsstat» et mye brukt ord i offentligheten, særlig av grupper som sto i opposisjon til det regjerende Arbeiderpartiet. For dem var «velferdsstaten» et skremmebilde.

I kirkelige, liberale og økonomisk liberalistiske kretser var «velferdsstat» synonymt med en totalitær stat. Norges Kommunistiske Parti brukte som første parti begrepet i sitt partiprogram i 1953. Også for kommunistene hadde det en negativ klang. De mente Arbeiderpartiet hadde skapt en «myte om velferdsstaten» for å skjule sitt svik mot sosialismen.

Høyre var det eneste partiet som forsvarte begrepet «velferdsstaten» i 1950-åra. Men partiet var kritisk til Arbeiderpartiets «sosialistiske velferdsstat». Valget står mellom Arbeiderpartiets og Høyres «velferdsstat», mellom «despotisme» og «frihet», uttalte redaktøren i en lokal høyreavis i 1955.

Nærmere «velferdsstaten»

Siste halvdel av 1950-åra var rik på sosialpolitiske reformer. «Velferdsstat» ble sjeldnere brukt som skremmebilde, men tilhengerne av reformene tok det fortsatt nødig i sin munn.

I 1961 finner vi ordet i Arbeiderpartiets valghåndbok. Økt produksjon og jevnere fordeling av «velstanden» hadde brakt Norge nærmere «velferdsstaten», het det. Det gikk likevel mange år før Arbeiderpartiet brukte ordet i sine partiprogrammer.

I 1960-åras partiprogrammer var Sosialistisk Folkeparti (1962) og Norges Kommunistiske Parti (1969) alene om å bruke ordet «velferdsstat». SF snakket kritisk om «en kapitalistisk velferdsstat», mens NKP fortsatt avviste «velferdsstaten» som et sosialdemokratisk svik.

Inn i folks bevissthet

I 1960-åras sosialpolitiske stortingsdebatter var ordet «velferdsstat» stadig fraværende, selv da folketrygdloven – i ettertid et symbol på «velferdsstaten» – ble vedtatt i 1966.

Men i en opinionsundersøkelse året etter mente 85 prosent av befolkningen at Norge var en «velferdsstat». Ordet er «gått inn i folks bevissthet» som en akseptert betegnelse på vårt samfunn, kommenterte Aftenposten.

Seint gjennombrudd i partiprogrammene

I 1970-åra ble «velferdsstat» en selvfølgelig del av politisk og akademisk språkbruk. Samtidig startet en debatt, som fortsatt pågår, om «velferdsstatens» fordeler, mangler og ulemper. Det var likevel bare NKP, Arbeidernes Kommunistparti (AKP m-l) og Anders Langes Parti som brukte ordet i sine partiprogrammer dette tiåret, og da som et negativt ladet begrep.

I løpet 1980-åra dukket «velferdsstaten» bare sporadisk opp i flere partiers programmer. Arbeiderpartiet brukte ordet i sitt prinsipprogram i 1981, men ikke i valgprogrammene.

Først i 1993 fikk «velferdsstaten» sitt gjennombrudd i partienes valgprogrammer, målt i antall partier som brukte ordet. Det Liberale Folkepartiet og Fremskrittspartiet brukte ordet negativt, mens Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Sosialistisk Venstreparti brukte det for å beskrive verdifulle sider av det norske samfunnet.

Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 15:37