Den politiske radikaliseringen på slutten av 1960-tallet førte med seg fremveksten av det som ofte blir kalt «nye sosiale bevegelser». Det mest markante uttrykket for disse grupperingene i Norge, både i styrke og varighet, var den maoistiske grupperingen Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), bedre kjent som AKP (m-l). AKP (m-l)s appell og tiltrekningskraft som bevegelse er blant annet skildret i romanen Gymnaslærer Pedersen, filmatisert i 2006:
Fremveksten av nye organisasjoner på ytre venstre var både en videreføring av og en reaksjon mot 1960-tallets ungdoms- og studentopprør. Ml-bevegelsene var et forsøk på å finne tilbake til ordnede forhold i kjølvannet av den sosiale uroen i 1968, og å gi opprøret en politisk retning som kunne føre til en vellykket revolusjon.
Opprør mot ungdomsopprøret
En ting ml-erne tok med seg fra ungdomsopprøret, var vektleggingen av folk og bevegelser i den ikke-vestlige verden. Inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen søkte derfor en stor del av de politiserte aktivistene fra 1960-årene ved inngangen til 1970-årene ny frelse i det røde Østen.
De mislykkede oppstandene i Berlin, Paris, New York og mange andre steder i 1968 hadde imidlertid vist at massebevegelser organisert nedenfra ikke var nok. I stedet trakk man særlig to lærdommer fra den vellykkede bolsjevikrevolusjonen i 1917:
For det første måtte man ha demokratisk sentralisme med formelle partistrukturer som kunne fungere som en revolusjonær fortropp for å gjennomføre revolusjon.
For det andre måtte man vinne arbeiderklassens tiltro dersom man skulle lede den. Ml-erne skulle derfor klippe håret kort, og man dyrket tradisjonelle familieverdier og nærmest puritanske holdninger, i alle fall offisielt, til sex og rusmidler.
Høyreavviket
Formelt ble Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) stiftet på Linderudkollen i Oslo 18. februar 1973. Reelt sett skjedde det på et hemmelig sentralkomitémøte i de såkalt «ml-gruppene» (MLG) i romjula 1972.
Partistiftelsen var et direkte resultat av ml-ernes deltakelse i kampen mot norsk medlemskap i EF i 1971‒1972. Nei-flertallet ble fortolket som en potensielt revolusjonær situasjon, og da trengtes det et parti som kunne lede an i kampen.
Under EF-kampen utviklet samtidig ml-bevegelsen en nasjonalt innadvendt politikk med slagord som «Steng grensene. Bekjemp fremmedarbeiderimporten». Dette virket frastøtende på de mer internasjonalt orienterte, tradisjonelle marxistene, men førte til en tilnærming overfor resten av venstresiden.
AKP ble imidlertid nektet deltakelse i Sosialistisk Valgforbund, som gjorde et brakvalg i 1973 med 11,2 prosent av stemmene. AKPs egen «valgallianse», med navnet Rød Valgallianse, RV, gjorde et svært dårlig valg, med 0,4 prosent oppslutning.
Venstreavviket
Dette gjorde sitt til at AKP(m-l) valgte å gå bort fra samarbeidslinjen. I stedet gikk de sin egen vei, med tydelig brodd mot den øvrige venstresiden.
Venstredreiningen førte med seg to hovedtrekk som skulle forme ml-bevegelsen i andre halvdel av 1970-tallet: Det ene var den kinesiskinspirerte linjen om at verden stod overfor en tredje verdenskrig med Sovjet som den mest aggressive stormakten. Det andre var at partiet presset på for at medlemmene skulle vende middelklassen ryggen og bli en del av den arbeiderklassen partiet ville tjene.
Resultatet ble at hundrevis av partimedlemmer valgte å la seg «sjølproletarisere» ved å slutte som studenter og skoleelever og begynne som industriarbeidere.
Hvorfor så sterk i Norge
Noen særtrekk kan langt på vei forklare hvorfor norske AKP (m-l) kom til å stå sterkere enn tilsvarende bevegelser i andre vestlige land.
For det første oppstod bevegelsen gjennom å ta over en hel organisasjon, Sosialistisk Folkeforbunds ungdomsorganisasjon SUF (m-l). Dermed var den nye bevegelsen i stand til å opptre som en stor og nasjonal organisasjon fra første stund.
For det andre knyttet de norske ml-erne sin ideologi til etablerte politiske stridsspørsmål, særlig innenfor de norske motkulturene. Dermed fikk de både et stort omland å rekruttere fra og et bredt tilbud til medlemmene.
For det tredje opplevde den norske bevegelsen fremgang gjennom kampen mot EF i 1971‒1972, akkurat da de fleste andre maoistbevegelser opplevde motgang og ble utsatt for splittelser etter hvert som den forventede revolusjonen ikke kom.
Et fjerde og siste særtrekk er det store innslaget av kulturarbeidere. Ledet av Dag Solstad gikk en hel generasjon forfattere inn i ml-prosjektet. Sammen med musikere som Vømmøl og andre kunstnere ga det bevegelsen et uttrykk som nådde langt utenfor de politisk radikaliserte.
Nye bevegelser og partikrise
I andre halvdel av 1970-tallet møtte ml-bevegelsen for første gang sterk motstand fra konkurrerende miljøer på venstresiden, som Sosialistisk Ungdom. I tillegg møtte AKP konkurranse fra nye miljøer, som Blitz og pønkerne og ikke minst den fremvoksende miljøbevegelsen.
Ved inngangen til 1980-tallet oppstod den såkalte «partikrisa». For første gang vokste det frem flere opposisjonsmiljøer i AKP(m-l), og de ble slått ned med udemokratiske midler. Resultatet ble en stadig strøm av utmeldelser.
I 1987 ble det vedtatt at Rød Valgallianse i mindre grad skulle detaljstyres av AKP. Vedtaket ble dekket av Dagsrevyen på NRK 29. januar sammer år:
Tre år senere, i 1990, oppstod det en splittelse mellom Rød Valgallianse og AKP som varte til de to igjen ble slått sammen i partiet Rødt i 2007. AKP ble formelt lagt ned på landsmøtet 21. april samme år.