print logo

Skattestatens fremvekst

Opprinnelig skulle kongen greie seg med sine egne inn­tekter, men i løpet av 1600-tallet ble skatter grunn­laget for statsfinansene – slik det stort sett har vært siden.

I middelalderen var staten verken stor eller kostbar, og tankegangen var at kongen stort sett skulle greie seg med sine egne inntekter, som toll og først og fremst avgifter av krongodset. I senmiddelalderen eide kongen rundt åtte prosent av den dyrkede jorda i landet, og den ble bygslet bort og ga årlige inntekter, såkalt landskyld.

I forbindelse med reformasjonen ble store deler av kirkens jord beslaglagt av kongen, og krongodset kom opp i over 30 prosent av jorda i landet. Dermed økte landskyldinntektene kraftig.

Maleri av skogholt med det som ser ut som en samisk gamme i bakgrunnen. To embetsmenn sitter på stoler eller stubber. Den ene med protokoll i fanget. Den andre tar i mot en pung med  det vi må anta er penger fra en mann i tradisjonell samisk kofte.Ved siden av mannen i kofta står en kvinne, også hun i kofte, som ser ut til å telle opp mynter i hendene.
Skatteinnkreving fra samer på slutten av 1600-tallet. Bildet er en kapittelforside i Hans Hansen Liljenskiolds bok om liv og levekår i Finnmark, Speculum boreale, fra rundt 1698. Liljenskiold var amtmann i Finnmark i perioden 1684–1701. Som amtmann i nord gjorde han seg bemerket ved å forsvare allmuens interesser. Dette skaffet ham fiender blant bergenske kjøpmenn med handelsmonopol i amtet som stadig sendte klager på ham til kongen i København. Foto: Det Kongelige Bibliotek, København

Ekstraskatter

Likevel ble det behov for mer penger utover 1500-tallet, og det betydde ekstra­skatter. Oftest var det krig eller krigstrusler som skapte behov for mer penger, men det kunne også være at kostbare prinsessebryllup sto for døren. Ekstraskatt ble utskrevet rundt 25 ganger på 1500-tallet, så de var altså temmelig hyppige. Det var ikke vanlige skatter, men skulle bare brukes til de spesielle formålene som gjorde det nødvendig å utskrive dem.

Opprinnelig skulle fogden, som var kongens skatteoppkrever, forhandle med bøndene om ekstraskattene, men det varte ikke så lenge. En del steder ble skattene betalt med mynt, andre steder med varer, som fogden måtte omsette for å få mynt til kongen.

Skatt på jord

Men hvordan skulle man utlikne skatten, altså bestemme hvem som skulle betale hvor mye? I dag er netto inntekt utgangspunkt for beskatning, men på 1500-tallet levde befolkningen stort sett i naturaløkonomi. Derfor ble skatten lagt på jord, dvs. jord som var innført i offentlige registre, ma­tri­ku­lert jord. Det var altså produksjonsgrunnlaget som ble beskattet. Gård­ene ble delt inn etter størrelsen, i fullgårder, halvgårder og kvartgårder, og betalte ekstraskatt i forhold til dette.

At skatten hvilte på jord, betyr at det ikke fantes noen alminnelig skatteplikt. Tjenestefolk, husmenn og håndverkere uten gård betalte for eksempel ikke skatt. Men hva med byene? Her betalte innbyggerne bare skatt eller avgifter til byens eget behov.

Byene sto altså stort sett utenfor skattesystemet, men så bodde da også bare en liten andel av landets befolkning i byene. Dette varte helt til 1802, da også faste eiendommer i byene ble taksert og skattlagt. Det ble altså innført en slags eiendomsskatt.

Krig og skatt

1600-tallet var det store krigsårhundret for Danmark-Norge. Fra 1643 ble en norsk hær gradvis utbygget. Dette ledet til en rekke nye ekstraskatter. I 1644 foretok stattholderen i Norge, Hannibal Sehested, en opprydning i jun­gel­en av ekstraskatter og innførte i stedet en årlig skatt på tolv riksdaler for fullgårder, seks for halvgårder og tre for kvartgårder.

Dette var en kraftig skjerpelse av skattebyrden. En ku kostet om lag tre riksdaler, så en fullgård måtte ut med skatt som tilsvarte verdien av fire kyr. Denne såkalte kontribusjonsskatten ble hovedskatten i lang tid fremover, selv om det ikke ble helt slutt på alle småskattene.

Men inndelingen i tre gårdklasser var selvsagt ganske grovmasket, og skatten ble etter hvert knyttet til skylda på gårdene, dvs. en takst som svarte til det som var normal bygselavgift.

Manuskriptforside, overskrift: "Guldbrandsdalens Fougderies Mandtallsregister"
Skatt ble innkrevd av fogden, embetsmannen med ansvar for ett fogderi i lenet. Dette er listen over «kontribusjonsskatten» som skulle betales i Gudbrandsdalen fogderi i 1646. Foto: Arkivverket

Skattestat og skattetrykk

Etter en ny krig med Sverige i 1657‒1660 hadde Danmark-Norge en enorm gjeld, og den ble dekket ved at kongens jordegods ble solgt, det såkalte kron­godssalget. Dermed forsvant bygselinntektene fra statsinntektene frem­over, og det var skattene som ble den helt dominerende inntektskilden. Det var skjedd en overgang fra domenestat til skattestat, noe som også var en allmenn europeisk utvikling.

Skattetrykket økte altså sterkt på 1600-tallet, selv om det ikke er så lett å fastslå hvor hardt det var. Men for en leilending, altså en som bygslet gården sin, utgjorde skattene på slutten av 1600-tallet omtrent dobbelt så mye som den årlige bygselavgiften.

På 1700-tallet, som var et fredelig århundre, bortsett fra den store nordiske krigen, økte imidlertid ikke skattesatsene. Og siden folketallet økte, og gård­ene vanligvis fikk nye husmannsplasser som ikke betalte skatt, men avgift til gårdeieren, ble det flere å dele byrdene på.

Ekstraskatten i 1762

Det var likevel på 1700-tallet at det største skatteopprøret i Norges historie utspilte seg. Under den europeiske syvårskrigen, der Danmark-Norge var nøytralt, ble det brukt store summer på nøytralitetsvakt i Holstein. Det førte til en statsfinansiell krise, og i 1762 ble det utskrevet en ekstraskatt i Danmark og Norge.

Digitalisert dokument som man kan se er gammelt. Gulnet og sprøttpapir.  Gotisk trykk.
Den trykte forordningen «Angaaende et ekstra-paabud udi Norge» av 23. september 1762 var på over seks sider og hadde ni paragrafer. Med denne forordningen ble alle som var fylt tolv år skyldig åtte skilling i måneden. Skatten skulle betales månedsvis i byen og kvartalsvis på landet. Foto: Arkivverket

Det var en såkalt koppskatt – en skatt per hode, Kopf ‒ på én riksdaler per person over tolv år per år. Dette gjaldt i både bygd og by. Husbonden skulle betale for dem som hørte til hans husholdning, og det kunne være ganske mange. I Danmark kom skatten pent inn, men i Norge ble det store urolig­heter. Strilekrigen i Bergen i 1765 er mest kjent. Ekstraskatten ble gradvis gitt opp.

Fra skatt til toll

Etter 1814 kom den ordinære skatten i skuddlinjen. Bøndene var lite begeistret for at skatten i hovedsak hvilte på gårdene. I 1836, da de var godt representert på Stortinget, ble den direkte skatten, dvs. skatten på jord og på eiendom i byene, avskaffet. Statens inntekter skulle i stedet komme fra toll, for tollinntektene hadde økt kraftig.

Det innebar at det ikke lenger var landdistriktene, men byene som ble hardest belastet. Det var bondepolitikk på det aller klareste. Staten skulle altså, som i middelalderen, greie seg med sitt eget. Men det ble et relativt kortvarig mellomspill. I 1892 ble den inntektsskatten som vi kjenner i dag, innført.

Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14