I ettertid er reformasjonen et av de store vendepunktene i europeisk historie. Da munken Martin Luther slo opp de 95 tesene om avlatshandelen på døren til slottskirken i Wittenberg høsten 1517, sto han riktignok i en lang tradisjon av kritikere som angrep verdsliggjøringen og kommersialiseringen av kirken. Kritikken hans førte imidlertid til at det kristne fellesskapet i vest ble delt i to kirker, den katolske og den protestantiske.
Den ortodokse kirken hadde eksistert i øst i århundrer, men det hadde ikke hindret pavekirken i å betrakte seg selv som universell. Den tanken hadde da også vært rammen om en hel verdens- og historieforståelse. Nå var grunnlaget for den borte. Dette er den dypere forklaringen på at reformasjonen ble et slikt vendepunkt.
Makten over troen
Luther ønsket seg en kirke med et begrenset virkefelt, religionen. Samtidig skulle religionen bli åpen, tilgjengelig og et mer individuelt anliggende enn før. Bibelen og forkynnelsen skulle være på det språket folk snakket, og bare selve troen var veien til frelse og evig liv.
Men når Luthers kritikk av kirken skulle få så umiddelbare konsekvenser, skyldtes det ikke minst at han ville gi de verdslige fyrstene myndighet over religionsutøvelsen, over kirken og over det som til da hadde vært kirkens gods.
Lutherdommens gjennomslag
Dette gjorde det selvsagt fristende for mange makthavere å gjøre protestantismen til statsreligion, men vi skal vokte oss for å bruke dette som den store forklaringen på den lutherske lærens gjennomslag. Protestantismens suksess i Nordvest-Europa hadde også sammenheng med brede folkelige bevegelser.
Det er heller ikke noe godt grunnlag for å anta at fyrstene der var griskere enn andre steder. Mange av dem handlet ganske sikkert ut fra sterk personlig overbevisning og ut fra antakelser om hva som ville være best for staten og befolkningen. Uansett ble Luthers lære styrket av de nye, enhetlige fyrstestatens økende betydning.
Reformasjonen i Norge: tro med makt
I Norge kom reformasjonen ovenfra. Både i Sverige og i Danmark fantes det folkelige lutherske bevegelser, men i Norge var reformasjonen et rent resultat av Kristian 3.s politikk. De viktigste motstanderne hans hadde vært den geistlige eliten, og da først og fremst erkebiskopen selv, Olav Engelbrektsson.
Den 30. oktober 1536 utstedte kong Kristian en forordning om den nye kirkeordningen. Her er det tydelig at trosskiftet og maktskiftet hang tett sammen:
Bispene som her uti riket er, [har] til denne dag … stått imot Guds ord og evangelium, og forhindret det, at det er blitt prediket klart for den menige allmue … Og etterdi at biskopene nå er avsatt og fjernet, så vil dog behov gjøres at det tilsettes noen meget vise og lærde menn som skulle kontrollere at alle sokneprester over hele riket prediker og lærer det menige folket Guds ord og evangelium.
Etter at han vant kampen om den dansk-norske tronen i 1536/1537, la kongen alt bispegods inn under kronen. Høsten 1537 utstedte han en kirkeordinans, et regelverk for den nye kirkeordningen. Den kom først på latin og så, i 1539, på dansk, med et eget kapittel om Norge.
En egen norsk ordinans kom i 1607, men den var nesten identisk med den danske.
Denne videoen oppsummerer reformasjonen: