print logo

Loven i retten

For at retten skulle fungere, trengtes det nye lover.

Etter det store lovarbeidet i Norge under Magnus Lagabøte, ferdigstilt 1274‒1276, gikk det tre århundrer da myndighetene gjorde lite for å holde det norske lovverket samlet og oppdatert.

Lagabøtes landslov forble den sentrale lovboken, men den var skrevet på norrønt, et språk de færreste kunne på slutten av 1500-tallet. Det var gjort flere uautoriserte oversettelser, men de var vanskelige å få tak i, innbyrdes forskjellige og ofte fulle av misforståelser.

Lovarbeid under Kristian 4.

Dette endret seg raskt etter kroningen av Kristian 4. Nå gikk myndighetene i gang med omfattende reformer: Domstolene ble ordnet i et instanssystem, og sorenskriverembetet ble opprettet for å bidra med en viss grad av retts­kyndighet.

I 1604 kom det så en ny lovsamling, Kong Christian den fjerdes norske Lov­bog. Den var ikke mye annet enn en måtelig god oversettelse av Lands­loven, men den var på moderne dansk, den var autorisert av kongen, og den var trykt og tilgjengelig.

Fotografi av oppslått tittelside til Christian den fjerdes norske Lovbog
Kong Christian den fjerdes norske Lovbog: En original utgivelse fra 1604 som oppbevares på Riksarkivet. Foto: Riksarkivet

Misforståelser i ny lov

Heller ikke den nye lovboken var fri for misforståelser. Et eksempel er bestemmelsen om nidviser, ærekrenkende vers eller sanger:

I Landsloven het det at nidviser som var «fjorðungi lengra», skulle stevnes for retten ‒ altså viser med en fjerdedels verslengde, eller to linjer i bunden form. Disse ville være lette å huske og fort gjort å spre.

I loven av 1604 var dette oversatt til at visen «ryktes en fjerdings vei eller lenger», og den rammet da krenkelser som var kjent en viss avstand unna. Dette var ikke bare en klar feiloversettelse, men også en bestemmelse det ville være vanskelig å håndheve: Hvor skulle denne avstanden måles fra, og hva ville det egentlig si å «ryktes»?

En moderne lov

Den store omveltningen kom i 1687 med Kong Christian den femtes Norske Lov. Dette var et helt nyskrevet verk, og en omfattende, moderne og detaljert lovsamling.

Lovverket ble så ytterligere bygd ut med et utall tilleggsbestemmelser gjen­nom hele den tidlig-moderne perioden, kalt forordninger, be­stem­mel­ser med allmenn gyldighet, og reskripter, kongelige befalinger rettet til bestemte personer eller myndigheter.

Hva tingbøkene forteller

Protokollene fra samtidige domstoler utgjør et enormt kildemateriale. Særlig har sorenskrivernes tingbøker vært viktige for vår forståelse, ikke bare av rett og rettspraksis, men av kultur og mentalitet, og av maktforholdet mel­lom lokalsamfunn og øvrighet og innad i lokalsamfunnene.

I tillegg gir selvsagt vitnemålene og forklaringene innsikt i normenes his­to­rie og historiene om vold, seksualitet, eiendomsforhold, familie­struk­tu­r­er, trolldom og en rekke andre aspekter ved norsk historie.

Norge – et typisk eksempel

Den norske historien er typisk for rettsutviklingen i det meste av Vest-Europa i denne perioden: En stadig sterkere statsmakt gjorde dom­stol­ene til sin egen arena og forvandlet dem til et stramt sentralisert makt­apparat. Denne prosessen styrket utvilsomt enheten og for­ut­sig­bar­het­en i rettspleien.

Samtidig ble selve premissene for de lokale domstolenes virksomhet grunn­leggende forandret: Mens de før hadde vært institusjoner for lokal konflikt­løsning, ble de domstoler der statens representanter foreskrev straff og ressursfordeling. Myndighetene gjorde med andre ord innbyggernes kon­flikter til statlig «eiendom», for å bruke kriminologen Nils Christies begrep.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. okt. 2017 13:36