De norske domstolene på 1500-talet trådte bare sammen av og til. De utgjorde ikke noe klart hierarki, kunnskapen om hva som skjedde der, var lokal og begrenset, og lovverket var uklart og vanskelig tilgjengelig.
Bygdeting og byting
På bygdene fantes det bygdeting. Her ble sakene avgjort av en «lagrette», en jury av lokale bønder. Den tilsvarende institusjonen i byene var bytingene, men de ble ikke opprettet før i 1662. Tingene møttes noen få ganger i året og tok da stilling til de konfliktene og forbrytelsene som ble brakt inn for dem. Her møttes ikke bare lokalbefolkningen, men også folk og øvrighet, som samlet inn skatt og kom med viktige kunngjøringer.
Sakene var av alle slag, både straffesaker, tvister, tinglysinger – et ord som viser hvordan tinget lever videre i språket, lenge etter at tinglysning sluttet å bety at et dokument ble vist frem på tinget. Alt dette krevde det vi i dag ville kalle en offentlighet.
Lovverket
Lovverket var fremdeles Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-tallet. Men loven var for det første svært vanskelig å få tak i, og i tillegg var språket nå flere hundre år gammelt og vanskelig å forstå, også for folk som kunne lese.
Det sirkulerte uautoriserte oversettelser, men det var et stort problem for lagrettemennene at de verken hadde rettslig kompetanse eller noen sikker lovtekst å forholde seg til.
Lagmannsretten
I en rekke byer og i Agder, Opplandene og Steigen satt det derimot lovkyndige menn, lagmennene, og dømte i lagmannsrettene sammen med en fast domsnevnd ‒ ofte identisk med byrådet der slikt fantes. Lagmannsrettene hadde fortrengt de gamle lagtingene i løpet av senmiddelalderen og var nå rene domstoler. De dekket et videre geografisk område enn bygdetingene, men det fantes ingen klar instansordning som tilsa at saker ble anket fra bygdetinget til lagmannsretten.
Tvert om var det ofte slik at bøndene rådførte seg med lagmannen når de var i tvil om hva som ville være riktige avgjørelser på tinget hjemme, og det later også til at en mengde saker kom direkte til lagmannsrettene.
Riksdomstolen
Den eneste riksdomstolen var det «rettertinget» som inngikk i herredagen, et organ som besto av møter mellom kongen og et utvalg av det danske riksrådet. Herredagen mottok supplikker, skriftlige henvendelser fra befolkningen. Den fungerte altså som domstol – typisk som avslutning på møtet.
Herredagen kom sammen i Norge med ujevne mellomrom fra 1539, men fast hvert tredje år fra 1599. Igjen var dette ikke noen fast øverste ankeinstans – spørsmålet om hvem som fikk sakene sine inn her, var avhengig av en rekke faktorer, ikke minst den sosiale statusen til de involvert i sakene.
Et fast system ble innført
På slutten av 1500-tallet ble spekteret av domstoler gjort om til et fast system. I 1590 ble bygdetingene første instans, pålagt å dømme i alle saker som ble brakt inn for dem.
Dette var en vanskelig reform for bøndene. Ikke bare var det vanskelig å sitte i lagretten, uten synderlig rettslig kompetanse eller noen autorisert lov: I tillegg måtte den som anket en sak videre, saksøke dommerne. Med ett var altså de norske bøndene ikke bare dommere med plikt til å dømme, de var direkte økonomisk ansvarlige for dommene de avsa.
Bøndene ba om hjelp og fikk det. Allerede året etter opprettet kongen et embete for en edsvoren skriver – nå trukket sammen til sorenskriver – som skulle bistå lagretten med råd og føre protokoll. Sorenskriveren ble noe langt mer på 1600-tallet: i 1630-årene ble han meddommer og i 1687 enedommer i alle saker unntatt de som angikk liv og ære. Lagretten ble redusert til bisittere, selv om de var lokalsamfunnets fremste menn.
Påtale og lensmenn
Påtalemyndigheten lå hos fogden, som frem til 1660 var lensherrens tjener. Deretter ble også han en kongelig embetsmann. Lensmennene var derimot helt og fullt medlemmer av lokalsamfunnet, men forvaltet en slags politifunksjon.
Noe politikorps fantes ikke i perioden, og når ikke fogden reiste sak mot mulige lovbrytere, var det opp til folk selv å kjempe for ære, eiendom og interesser i domstolene.