Den norske humanismen

Den norske humanismens periode var kort, men dens pedagogiske virkning var varig.

I andre halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet fantes det viktige lærde miljøer i Bergen og Oslo, omtalt som humanistene, som i denne sammenhengen betydde lærde kjennere av språk og historie. Disse var del av et større europeisk lærdomsmiljø.

Noen av de lærde var særlig avgjørende. Den fremste humanisten i Bergen var Absalon Pederssøn Beyer, som ble teologisk lektor i Bergen i be­gyn­n­el­sen av 1550-årene. Dagboken hans er en elsket kilde til samtidens kul­tur, men den var selvsagt ikke en del av hans liv som offentlig intellektuell. Da var det langt viktigere at han skrev skuespill for sine elever etter mønster av jesuittiske pedagoger, men med luthersk innhold.

Forside av en dagbok, manuskript. Teksten tilkjennegir at dette er «Magister Absalon Pedersen Beyers Protocoll», og at det er «Hilbrandt Meyer» som har skrevet av teksten. Et navnetrekk leses «W. F. K. Christie»
Absalon Pederssøn Beyers dagbok fra Bergen er en viktig kilde til norsk kultur­historie på 1500-tallet. Dagboken ble ført mellom 1552 og 1571, men ble først utgitt i utdrag i 1780 og deretter i 1858. I mellomtiden var innholdet kjent gjennom avskrifter. Dette tittelbladet er fra en avskrift utført av Hilbrandt Meyer, som var borgermester i Bergen fra 1763 til 1785. Som tittelbladet viser, har manuskriptet siden tilhørt Wilhelm Friman Koren Christie, som var sekretær for Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og senere stortingspresident. I 1825 stiftet han Bergens Museum. Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen

Bergenshumanistene: tidlig historieskriving

Absalon skrev også Om Norgis Rige, et manuskript om landets fortid og nåtid og et tidlig norsk-patriotisk skrift. Der stiller han den sørgelige samtiden opp mot den ærerike norske historien, men slutter med håp om ny storhet.

Viktig var også Peder Claussøn Friis, prest i Agder i nesten 50 år frem til 1614. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse er et stort arbeid, fullt av beskrivelser av naturen og landskapet. Peder oversatte dess­uten den nesten glemte Snorre Sturlason til moderne dansk. Konge­sagaene skulle med tiden bli den historiske kjernen i en nasjonal norsk politisk tenkning.

De lærdes språk

Vestlandshumanistene skrev prosa på dansk. Absalon var den eneste som også skrev latin, men de andre behersket ganske sikkert språket. De så imid­ler­tid seg selv som norske, og de skrev for norske og danske lesere. Den andre kretsen, oslohumanistene, skrev i hovedsak på latin og på vers.

I motsetning til bergenshumanistene var de et tett miljø som kjente hver­andre godt: Alle bodde i nærheten av katedralskolen, som lå midt i byen. Den dominerende var Jens Nielssøn, biskop i Oslo fra 1580 til 1600. Han begynte sin skolekarriere som hører i 1558 og ble senere rektor.

Oslohumanistene: Læring på flere nivåer

Jens Nielssøns eksempel eller prøve på studering og forberedelse av den hellige skrift er i utgangspunktet en beretning om skapelsen, men den forteller også om geografi og geologi, dyre- og planteliv, astrologi og astronomi.

Siden den var skrevet på latin, ble den også en slags lærebok i språk. Det er typisk for de norske humanistenes pedagogikk: Bøkene deres formidlet kunnskap i flere fag samtidig. Jens skrev også en rekke andre verker og leilighetsdikt om egne eller venners personlige opplevelser. Flere av dem er direkte og rørende lesning fremdeles.

Hallvard Gunnarssøn var lektor i Oslo fra annen halvdel av 1570-årene til sin død i 1608. Han skrev 13 bøker, mest til bruk i skolen. De fleste var for­kortede utgaver av kjente større verker om religion, historie og natur. Hovedverket, Norges Kongekrønike fra 1606, var rettet mot en mer allmenn leserkrets: Det var skrevet på latin og ble dermed den første boken om norsk historie som kunne leses av et internasjonalt publikum.

De lærdes republikk

Den siste av periodens store lærde i Oslo var Jens Nielssøns danske sviger­sønn, Jacob Jacobssøn Wolff, som ble katedralskolens rektor i 1584. Da han reiste tilbake til Danmark i 1602, var oslohumanismen historie. Ved Peder Claussøn Friis’ død et tiår senere var også bergenshumanismens tid forbi.

De norske humanistene var typiske europeere: de hadde brede interessefelt og en særlig interesse for historie, spesielt antikken. I kraft av at de be­her­sket latin, var de deler av et internasjonalt nettverk som ofte kalles «de lærdes republikk». Humanistene kunne lese hverandre, korrespondere og opp­leve at de hørte sammen til tross for forskjellig lokal tilhørighet.

 
Emneord: Kommunikasjon og kunnskap Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 11:35