print logo

Apotek og medisiner

I over fire hundre år har medisiner vært å få på apotek i Norge, men før 1930 hadde få av legemidlene særlig effekt. Til gjengjeld var de første apotekene mye mer enn bare medisinutsalg.

De første apotekene i Norge ble grunnlagt i Bergen, landets største by, på slutten av 1500-tallet. Deretter kom det apotek i stadig flere av landets byer. I 1814 var det 24 apotek i Norge. De ble betraktet som meget viktige, og virksomheten ble derfor regulert gjennom privilegier og forordninger.

Likevel hadde legemidlene på apoteket liten effekt før sulfapreparatene (en forløper for penicillin) ble utviklet i 1930-årene.

Kolorert kart som viser inndelingen av en urtehage. Feltene er markert i blått og nummerert med forklaringer
Det første apoteket i Norge ble opprettet i Bergen i 1595. Om apo­te­k­er­virk­som­het­en ikke alltid bar resultater, kunne apotekene allikevel tilby en rekke midler som skulle lindre sykdom. Kart over apotekerfamilien de Besches urtehage i Bergen. Hagen lå der Torgallmenningen ligger i dag, og i 1779 skal hagen hatt et mål på 132 x 45 m. Foto: Universitetsmuseet i Bergen, UiB/CC BY-NC-ND 3.0

En del av handelen

De første apotekerne i Bergen var to handelsmenn av hollandsk opprinnelse som spesialiserte seg på handel med urter og andre legemidler.

Vareutvalget var bredt, slik det ble i alle norske apotek. Man kunne kjøpe legemidler, men også krydder, fargestoffer, kjemikalier og mye mer. Grunnen til dette var både at man ikke riktig visste hvilke stoffer som hadde medisinske virkninger, og at apotekene trengte et bredt vareutvalg for at de kunne greie seg.

For å hjelpe på omsetningen fikk de også selge vin og brennevin. På små steder kunne det likevel være vanskelig for apotekerne å overleve, og da kunne de i tillegg bli gitt forskjellige offentlige oppgaver.

Globale handelsnettverk

Apotekene var siste ledd i globale handelsnettverk. Varene ble stort sett kjøpt fra handelshus i Amsterdam og Hamburg, men dit hadde de kommet fra de fjerneste strøk av verden. Krydder kom stort sett fra Sørøst-Asia.

Apotekene førte blant annet gallepler, som var vekster (egentlig egg plassert av insekter) på blader på bestemte trær i Sør-Europa og i Østen. Tilsatt jernoksyd avga galleplene en sterk svart farge som ble brukt som fargestoff og blekk. Sarsaparille var et svette- og urindrivende middel som ble laget av roten til en amerikansk plante. Det røde fargestoffet kokenille som lenge ble brukt i campari, ble utvunnet av en tørket lus fra Mexico.

Apotekernes håndverk

Det meste av apotekernes råvarer ble kjøpt fra utlandet, men de hadde også sine hager der de dyrket medisinplanter. Ved hjelp av svenner fremstilte apotekerne medisiner av de forskjellige råvarene: salver, piller, forskjellige typer pulver, avkok, essenser, safter, osv.

Et apotek var derfor ikke bare et utsalg som det stort sett er i dag, men også en håndverksbedrift. Og apotekergården var bolig for apotekets folk.

Forordningen av 1672

Apotekvesenet hadde vært regulert helt fra begynnelsen, men i 1672 kom det en svært grundig forordning som i hovedsak ble gjeldende helt til 1909.

Her ble apotekerne pålagt store forpliktelser. De måtte ha et meget stort vareutvalg og selge til faste priser. Apotekene måtte alltid være åpne for dem som trengte medikamenter, altså også på helligdager og om natten.

Apotekerne måtte også utlevere medikamenter selv om de ikke fikk kontant betaling fordi medikamentene ble oppfattet som viktige for liv og helse.

Til gjengjeld for alle disse forpliktelsene fikk apotekerne store fordeler som beskyttet dem mot konkurrenter. Apotekere hadde alltid måttet ha privilegium, tillatelse, og som regel enerett for å drive apotek. Men i 1672 ble disse privilegiene gjort mye mer vidtgående enn andre næringsprivilegier ved at de ble gjort arvelige og etter hvert salgbare. Helt fram til begynnelsen av 2000-tallet var apoteknæringen basert på slike privilegier.

Erfaringsbasert medisin

Det var lite teoretisk kunnskap som lå til grunn for fremstilling av legemidler. Mye var basert på erfaring. Kinabark, som kom fra Kinatreet i Andesfjellene, og ble brukt til å redusere feber, viste seg senere å inneholde kinin. En god del fordøyelsesmidler og salver hadde også en viss effekt.

Folkemedisinen var også basert på erfaring. Folk hadde funnet ut at visse planter, for eksempel søterot, kunne ha legende effekt. Vitaminer var ukjent, men det var velkjent at multer var godt mot skjørbuk. Mye var imidlertid helt uten virkning, eller skadelig som bruk av glødende kull eller aske mot verk og rifter i leddene. Heller ikke det aller viktigste folkelige legemiddelet, brennevin, hadde noen som helst medisinsk effekt.

Se en video om 1700-tallets medisiner hos NRK Skole:

 

 

 

1129 apotek og medisiner
Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 22. juli 2016 12:27 - Sist endret 26. okt. 2017 10:45